Redigerer Erobringen av Gibraltar (avsnitt)

== Opptakten ==
[[Fil:Georg-Hessen-Darmstadt.jpg|miniatyr|237x237px|Prins George av Hessen-Darmstadt (1670–1705). Prins George var den østerrikske representanten på [[Den iberiske halvøya]] og den kommende kommandanten til de engelsk-nederlandske styrker]]
Med Lisboa som en improvisert base, la den engelsk-nederlandske flåten til admiral Rooke ut mot [[Middelhavet]] i mai 1704. Etter å ha sett at flåten til Levant kom seg trygt gjennom [[Gibraltarstredet]] la Rooke på vei mot [[Nice]] for å komme i kontakt med Victor Amadeus II, [[Viktor Amadeus II av Sardinia|hertugen av Savoie.]] De allierte hadde planlagt et sjøangrep på den franske basen i [[Toulon]] i samarbeid med arméen fra Savoie og opprørere fra Cévennes, men Amadeus var opptatt med å forsvare hovedstaden [[Torino]] fra de franske styrker.Toulon-ekspedisjonen ble derfor skrinlagt og Rooke seilte mot den [[Catalonia|katalanske]] hovedstaden, [[Barcelona]].<ref>Trevelyan: ''England Under Queen Anne: Blenheim,'' 405</ref>

Med Rooke var også prins George av Hessen-Darmstadt som hadde blitt populær hos katalanerne som sin guvernøren mot slutten av [[Niårskrigen]]. Prinsen var den største eksponenten for Barcelonaplanen. Han hadde vært i kontakt med dissidenter i Catalona og håpet på at synet av flåten ville oppmuntre dem til å støtte Karl III.<ref>Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' 104</ref> Den 30. mai, under dekning av kanonild fra skipene gikk prins Georg i land med 1&nbsp;200 engelske og 400 nederlandske marinesoldater, men guvernøren i Barcelona, [[Don Francisco de Velasco]], klarte å holde de misfornøyde innbyggerne i byen rolig og tilhengerne til Filip V var i beredskap. I tillegg var dissidentene rasende over størrelsen til den allierte styrken og hadde ventet at Karl III selv skulle være med.<ref>Stanhope: ''History of the War of the Succession in Spain,'' 97.</ref> Et ultimatum for Velesco om å overgi seg ble ignorert, og planene om et opprør innenfor bymurene skjedde heller ikke. Rooke fryktet et angrep fra en fransk skvadron, og ville dra derfra. Prins Georg kunne gjøre lite annet enn å be de lokale tilhengerne sine - tusen i alt - om å spre seg og gå til hjemmene sine. Marinesoldatene gikk ombord  den 1. juni uten tap.<ref>Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' 107</ref>

Samtidig var [[Louis Alexandre de Bourbon|comte de Toulouse]], en av de uekte barna til Ludvig XIV på vei mot Gibraltarstredet med flåten fra [[Brest (Frankrike)|Brest.]] Meldinger fra [[Lisboa]] om de franske bevegelsene nådde Rooke den 5. juni. Han ønsket å hindre at flåtene i Toulon og Brest slo seg sammen og Rooke valgte å risikere et slag. På grunn av tilgrodd bunn på de engelsk-nederlandske skipene, kom den raskere franske flåten seg unna Rooke og nådde trygt frem til Toulon. Toulouse ble så kommandant for den store franske flåten, kjent som den franske storflåten. Rooke kunne ikke våge seg nær festningene i Toulon eller risikere et angrep fra en større styrke så langt borte fra en tilfluktshavn, så han seilte derfor tilbake mot Gibraltarstredet hvor han møtte en engelsk skvadron under Cloudesley Shovell. De allierte hadde da om lag en like stor flåte som de franske.<ref>Trevelyan: ''England Under Queen 
Anne: Blenheim, 406</ref>
Rooke møtte Shovell den 27. juni utenfor [[Lagos]]. Peter II og 'Karl III’ sendte melding fra Lisboa om at de ønsket et nytt forsøk på å ta [[Cádiz]].<ref name="fevre68">Le Fevre & Harding: ''Precursors of Nelson: British Admirals of the Eighteenth Century,'' 68</ref> Methuen mente at stedet nå var uten garnison og lett å ta, men admiralene i flåten var fremdeles skeptiske, særlig siden de nå ikke hadde den samme styrke som de hadde under det mislykkede
forsøket to år tidligere.<ref>Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' 109.</ref> Cádiz var derimot ikke det eneste mulige målet. Mens den allierte flåten lå utenfor Tetuan ved [[Berber]]kysten, diskuterte et krigsråd ombord flaggskipet til Rooke at de trengte å få de to kongene enige og redde sitt eget rykte. Den 28. juli vurderte de allierte kommandantene forslaget til prins George, nå øverstkommanderende for de allierte styrkene på halvøya, om et angrep på Gibraltar.<ref>Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' 109</ref>

Idéen om å ta Gibraltar var gammel og godt kjent. «Klippen» hadde hatt oppmerksomheten til [[Oliver Cromwell]], og senere ønsket ministrene til [[Vilhelm III 
av England|Vilhelm III]] og [[Anne av Storbritannia|dronning Anne]] Gibraltar for England. [[Maurere|Maurerne]] 
hadde tidligere vist interesse for klippen og bygd festningsverk der med en borg som nå lå i ruiner. Keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] hadde bygd ut festningsverkene, men den umiddelbare operasjonelle fordelen var liten.<ref>Stanhope: ''History of the War of the Succession in Spain,'' 98</ref> Gibraltar hadde liten handel og ankeringsplassene var ubeskyttede. Det var ikke på dette tidspunktet snakk om å basere en flåte der.<ref>Roger: ''The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–
1815,'' 169</ref>