Redigerer Erik XIV av Sverige (avsnitt)

== Erik XIV som konge ==
{{Utdypende artikkel|Konflikten mellom Erik XIV og hertug Johan|Krigen mot Erik XIV}}
Etter at Erik besteg tronen i 1560 arbeidet han målbevisst for å konsolidere makten, først og fremst overfor brødrene som faren hadde gitt betydelige deler av riket til som hertugdømmer samtidig som han ikke hadde avgjort hvilken stilling hertugdømmene skulle ha i forhold til Kronen.

Erik viste stor grad av politisk klokskap da han gjennom [[Arboga artiklar]] av 1561 fratok hertugene all rett til å være noe annet enn kongens undersåtter. Det har blitt antatt at Erik i tillegg prøvde å minske avstanden mellom hertugene og de øvrige undersåttene ettersom han ved kroningen i juni 1561 innførte greve- og friherreverdigheten i Sverige. Disse tjente imidlertid heller til å knytte adelen nærmere til seg, noe han også gjorde ved å avstå fra en del gods som faren hadde inndratt.<ref>Larsson, Lars-Olof: Arvet efter Gustav Vasa, Prisma, Stockholm 2005, ISBN 91-518-4773-6</ref>
  
Allerede i forbindelse med arveskiftet etter faren hadde Erik gjort sin kongelige myndighet gjeldende på en måte som forarget broren Johan, hertug av Finland, og Arboga artiklar gjorde han ikke noe blidere. Også andre motsetningsforhold oppsto mellom brødrene. I 1561 tok Erik [[Tallinn]] under beskyttelse og begynte på en erobring av [[Estland]]. Disse begivenhetene ble bestemmende for retningen på Sveriges utenrikspolitikk gjennom de nærmeste århundrene ettersom de innledet Sveriges erobringstokt og la grunnlaget for dets velde på den andre siden av Østersjøen og innledet en forbitret kamp om kontroll over området, med  [[Polen]] og [[Russland]] som de fremste motspillerne selv om også [[Danmark]] hadde interesser i området. 

Eriks erobringer sto i veien for Johans planer om landevinninger i de samme områdene, som lå nær hans hertugdømme. Før tronbestigelsen hadde Erik støttet planene. Johan søkte i stedet – mot Eriks uttrykkelige vilje – Polens hjelp for å nå sitt mål. 
Han giftet seg med [[Katarina Jagellonica]], datter av [[Sigismund I av Polen]], i 1562, lånte ut betydelige summer til den polske kongen og fikk som pant for lånet syv områder i [[Livland]]. Disse områdene lå i grenselandet mot det området Erik kontrollerte og var trolig ment som en buffer for å hindre Erik i å utvide sine erobringer.  

Erik så spor av forræderi i Johans oppførsel. Knapt hadde Johan kommet hjem fra Polen før Erik heftig forlangte en forklaring.
Johan svarte unnvikende. Et par uforsiktige ytringer fra en av væpnerne som hadde vært med i tjeneste hos Johan forsterket kongens mistanker og [[23. april]] 1563 stevnet han Johan for anklager om høyforræderi og lot riksdagen dømme han til døden [[7. juni]] samme år. 
Da Johan satte seg til motverge ble han overmannet av kongens styrker og tatt til fange. Dødsdommen ble endret til livsvarig fengsel og han ble samme år satt inn på [[Gripsholms slott]].

=== Den nordiske syvårskrigen ===
På samme tid som denne brødrefeiden pågikk, innviklet Erik seg i krig med Danmark og [[Lübeck]], den såkalte [[Den nordiske syvårskrig|nordiske syvårskrigen]]. 
Eriks estlandske politikk var en medvirkende årsak til denne utviklingen som i tillegg innebar danske planer om å gjeninnføre unionen. Erik deltok personlig i krigen ved flere tilfeller i årene 1563, 1564, 1565 og 1568, men uten større fremgang. 

Han hadde mange teorier om kunsten å føre krig, men befalingene hans var urealistiske ettersom de ikke sto i forhold til de tilgjengelige ressursene og dermed ofte ikke kunne gjennomføres. Dette medførte at Erik byttet ut befal noe som igjen førte til at krigen til lands ikke utviklet seg etter planene, selv om det ikke var mangel på en og annen fremgang. 

Erik var imidlertid på andre områder en dyktig organisator og kjempet for å modernisere troppene. Han ga også ordre til at befolkningen i de erobrede områdene skulle behandles med skånsomhet, i hvert fall som en begynnelse og overtales til å sverge troskap mot Sverige. Dersom de nektet skulle de imidlertid slås i hjel, alternativt bli deportert til Sverige.<ref>Larsson, Lars-Olof: Arvet efter Gustav Vasa, Prisma, Stockholm 2005, ISBN 91-518-4773-6</ref>

Til havs vant den svenske flåten flere betydningsfulle seire og kunne under store deler av krigen dominere Østersjøen.<ref>Larsson, Lars-Olof: Arvet efter Gustav Vasa, Prisma, Stockholm 2005, ISBN 91-518-4773-6</ref>