Redigerer Erich Ludendorff (avsnitt)

== Første verdenskrig ==
Ved [[første verdenskrig]]s utbrudd i 1914 ble Ludendorff [[overkvartermester]] ([[stabssjef]]) ved 2. armé ([[Karl von Bülow]]) og fulgte som forbindelsesoffiser [[Maas]]-arméen ([[Otto von Emmich]]) ved dennes innmarsj i [[Belgia]]. Ved erobringen av den belgiske festningsby [[Liège]] viste Ludendorff stort initiativ, da han den 5. august 1914 tok kommandoen over en infanteribrigade der sjefen var falt i kamp, og trengte gjennom fortenes mellomrom og inn i byen. Fulgt av bare en [[adjutant]] begav han seg til [[citadell]]et, og tok besetningen til fange. Denne bragden ble lagt merke til, og Ludendorff godt kjent i den tyske allmenhet.

Da den tyske motgangen i [[Østprøyssen]] fikk generalstabssjef [[Helmuth von Moltke den yngre|von Moltke]] til å se seg rundt etter et nytt lederskap for den 8. armé, valgte han Ludendorff som stabssjef under [[generaloberst]] [[Paul von Hindenburg]], som ble hentet tilbake fra sin pensjonisttilværelse. Den 22. august 1914 begynte deres samarbeid, som skulle fortsette etter Hindenburg ble øverstkommanderende på den tyske østfronten. I november 1914 ble Ludendorff forfremmet til generalløytnant. Ved Hindenburgs utnevnelse til generalstabssjef i august 1916 ble Ludendorff, som samtidig ble forfremmet til general av infanteriet, hans første [[generalkvartermester]] og forble i denne stilling til den 26. oktober 1918.

Ludendorff og Hindenburg ankom til den 8. armé i Østprøyssen i tide til å lede styrkene i [[Slaget ved Tannenberg 1914|slaget ved Tannenberg]] den 31. august 1914, der en hel russisk armé ble nedkjempet. Seieren ble fulgt opp med [[Det første slaget om de masuriske sjøer|slaget ved de masuriske sjøer]].

[[Erich von Falkenhayn]] ble tvunget til å fratre som sjef for generalstaben, ''[[Oberste Heeresleitung]]'' (OHL), i november 1916, etter det strategiske feilslaget i [[slaget ved Verdun]]. Parhestene Hindenburg og Ludendorff tok over det fulle ansvar for krigføringen. De hadde en betydelig sterkere stilling enn forgjengerne von Falkenhayn og von Moltke.

Etter at Ludendorffs våroffensiv slo feil i 1918, og under trykket fra den store tyske motgang på vestfronten høsten samme år, snudde Ludendorff og krevde plutselig den 29. september 1918 at Tyskland umiddelbart skulle innlede forhandlinger om [[våpenhvile]]. For å komme den amerikanske presidenten [[Woodrow Wilson]]s fredsvilkår for Tyskland i forkjøpet, foranstaltet han også at en ny regjering skulle dannes etter [[parlamentarisme|parlamentaristiske]] grunnprinsipper. Kravet om våpenhvileforhandlinger ble etterkommet av den nydannede regjeringen, under den liberale prins [[Maximilian av Baden|Max von Baden]], samtidig som en økende mistro mot Ludendorff våknet i regjeringskretser da han den 25. oktober like bestemt krevde at forhandlingene skulle avbrytes, og et opprop om total krig offentliggjøres. Regjeringens svar ble avvisende. Derfor gikk Ludendorff av den 26. oktober.
[[Fil:Leutnant Erich Ludendorff 1882 in Wesel im Alter von 17 Jahren.jpg|thumb|Erich Ludendorff som 17 år gammel [[løytnant]] i 1882.]]