Redigerer Engelsk renessanse (avsnitt)

== Forskjell mellom italienske og engelske renessanse ==
Engelsk renessanse skiller seg fra den italienske renessanse på flere måter. For det første var de dominerende kunstarter i engelsk renessanse [[litteratur]] og [[musikk]], og [[billedkunst]], [[skulptur]] og [[arkitektur]] var langt mindre betydningsfull enn i italiensk renessanse. Den engelske tiden begynte langt senere enn i Italia, som vanligvis blir sett på ved at den hadde sin begynnelse med forfattere som [[Dante Alighieri|Dante]] og [[Francesco Petrarca|Petrarca]], og billedkunstnere som [[Giotto]] tidlig på [[1300-tallet]], og bevegede seg over i [[manierismen]] og [[barokken]] i løpet av [[1550-tallet]] eller tidligere. I kontrast kan man si at engelsk renessanse begynte løselig på [[1520-tallet]] og strakte seg fram til rundt 1620.

[[Fil:William_Byrd.jpg|thumb|William Byrd.]]Italiensk og engelsk renessanse hadde en felles enhet i delingen av en bestemt musikalsk [[estetikk]]. På slutten av 1500-tallet var Italia det musikalske sentrum i [[Europa]], og en av de musikalske stilarter som kom fram fra den enestående eksplosjon av musikalsk kreativitet var [[madrigal]]. I [[1588]] utga [[Nicholas Yonge]] i England ''Musica transalpina'' – en samling av italienske madrigaler som var blitt tilpasset engelsk lynne – en hendelse som gjorde madrigalsangen populær i England, nesten uten sidestykke i renessansen ved en øyeblikkelig adopsjon av en ide fra et annet land som ble tilpasset lokal estetikk. Samtidig som madrigalen erobret England fra [[Katolisisme|katolske]] Italia feilet ironisk nok en militær invasjon av England fra katolske [[Spania]] det samme året.

Engelsk [[poesi]] var kommet nøyaktig til det rette utviklingsnivå for at denne omplantingen kunne skje ved at lyriske former som [[sonett]] ble unikt tilpasset madrigaler (som sonetten allerede var tilpasset i Italia). Komponister som [[Thomas Morley]], den eneste samtidige komponist som skrev musikk til Shakespeare, og hvis verker som har overlevd, utga egne samlinger. Grovt sett i italiensk manér, men dog likevel unikt engelsk. Mange av komposisjonene fra den engelske madrigal-skolen forble i standardrepertoaret opp til moderne tid.

Den mektige flersangproduksjonene til den [[Venezia|venetianske]] skole hadde blitt merkbart i verkene til [[Thomas Tallis]], og [[Giovanni Pierluigi da Palestrina|Palestrinas]] stil fra den romerske skole hadde blitt tatt opp i før produksjonen av ''Musical transalpina'' i musikken til mestre som [[William Byrd]].

De den klassiske gjenopplivingen førte til en oppblomstring av italiensk renessansearkitektur tok arkitekturen i England en langt mer eklektisk (utvelgelse) tilnærming. [[Elizabethansk arkitektur]] beholdt mange av egenskapene til [[gotikken]], selv i sjeldne bygninger som [[Henrik VII av England|Henrik VIIs]] gravkammer, fruekapellet<ref>Fruekapell, engelsk Lady chapel, et kapell på innsiden av en katedral eller stor kirke dedikert til jomfru Maria.</ref> i [[Westminster Abbey]], eller den franskpåvirkede arkitekturen i [[Skottland]] viste interesse for den nye stil.