Redigerer Empedokles (avsnitt)

== Filosofi ==
To viktige spørsmål for filosofien som Empedokles forsøker å gi svar på er Hvordan ble verden slik som den er? Og hvordan fikk den de skapningene som bebor den? Begge spørsmål forsøker ''Om naturen'' å besvare, og det første spørsmålet besvarer hans [[kosmologi]], og det andre hans lære om evolusjonen.

=== Kosmologi ===
Empedokles’ kosmologi består av to hovedkomponenter. På den ene siden forsøker han å forklare hva verden består av og på den andre siden forsøker han å forklare hvorfor og hvordan forandringer skjer.

Han er den første av førsokratikerne som sammenstiller alle fire elementer, eller ''røtter'' som Empedokles selv benevner dem: [[Element|Jord, Vann, Luft og Ild]]. Denne elementteorien ble stående helt til renessansen. Alkymistene prøvde å lage gull basert på denne teorien ([[gull]] er et grunnstoff og kan ikke produseres). [[Zevs]] representerer luften, [[Hera]] ilden, [[Hades]] jorden og [[Nestis]] vann. Dette er verdens bestanddeler og de er uforgjengelige, men kan blandes i ulike forhold for å danne ulike skiftende stoffer.

Verden forandrer seg i kosmiske sykluser. Akkurat slik som hans dikt består av gjentakelser, så gjentar disse syklusene seg. På ett tidspunkt forener alt seg og blir ett (''kosmos''), og på et annet tidspunkt faller alt fra hverandre og blir en pluralitet (''kaos''). Dette forklarer hvorfor alt har en slags nyhet ved seg selv om det bare er faser i en evigvarende realitet. Når Empedokles så skal forene hva som frembringer denne foreningen og denne oppsplittingen bruker han erfaringen.

Kjærlighet og vennskap (gresk ''philotita'') synes å forene, mens ting synes å falle fra hverandre ved hatets strid (''neikos''). Dermed konkluderer han med at verden opptrer i ulike faser fordi kjærlighet og strid veksler.

:«Ild og vann og jorden og luftens umålbare høyde; og dødelig strid adskilt fra de, som stor på alle vis, og vennlighet blant dem, lik i lengde og bredde.» (Fragment 17,18-20)

Sitatet over viser at Empedokles også betraktet kjærlighet og strid som grunnleggende ved siden av de fire elementene/røttene. Alt annet er midlertidig.

Konsekvensen av denne måten å tenke seg verdens forandring på er at den avviser [[skapelse]]n som en engangshendelse slik som i den kristne læren om [[Creatio ex nihilo]]. Skapelsen er gjentagende, og det finnes ikke et opprinnelig startpunkt ([[tid]]ens begynnelse hos f eks [[Augustin av Hippo|Augustin]]).

=== Evolusjon? ===
Opprinnelig fantes det skarer av dødelige, sammenføyde mange underlige former:
: «Her sprang opp mange fjes uten nakker, armer som vandret uten skuldre, ufestet, og øyne villfaren alene, i behov for panner.». (Fragment 57)

Disse søker tydeligvis forening. De har forenet seg tilfeldig, f eks vesener med oksekropp og menneskeansikt, menneskekropp og oksehode (slik som [[minotaurus]]en) og [[hermafroditt]]er (vesener som har både mann- og kvinnekjønn). Hvordan skal dette forstås?

Det kan forstås som en form for evolusjon. Hvis vi tenker oss at verden enten streber mot kosmos eller at den streber mot kaos (se over) så tenker han seg evolusjonen som en [[vorden]] i en eller annen retning. Når ting vokser sammen så er det i retning av kosmos. Alt vokser sammen til et stadium hvor det er tilstrekkelig enhet slik at koherente dyr og planter kan formes med gjenkjennbare lemmer og organer. Dess mer preget av kjærlighet elementene blir, jo mer oppstår det mer koherente mennesker og dyr som er bedre egnet for overlevelse. Ved strid faller alt i kaos, og kroppene til de velformede vesenene faller fra hverandre til ikke overlevelsesdyktige deler. Det skjer fordi det ikke lengre er tilstrekkelig differensiering, det er ikke lengre nok variasjon til å lage en organisk kropp av forskjellige lemmer.

Denne skapelsen (både at de faller sammen til en enhet og en mangfoldighet igjen) gjentar seg, for Empedokles sier at fødselen til de dødelige er tofoldig. Til sist går hele verden under.

<!--=== Sjelevandring ===
Daimones, Gudenes innvirkning, frihet, ansvar, synd og straff, godt og ond, sjelevandring
-->