Redigerer Elbåt (avsnitt)

=== Begynnelsen ===
Den første elektriskdrevet båtfarkosten i historien er den russiske «''Elektrokhod''» bygd og sjøsatt på floden [[Neva]] av tysken [[Moritz Hermann von Jacobi]] fra [[Königsberg]] under den russiske hovedstaden St. Petersburg i september 1838. I sitt hjemsted utviklet Jakobi en elmotor kalt «magnetisk apparat» gjennom bruk av magneter som drives med strøm, for å skape en bevegelseskraft i april 1834. Han hadde latt seg inspireres av artikler om elektromagnetiske bevegelsesapparater fra Storbritannia, og ble invitert av de russiske myndighetene som fattet interesse for hans oppfinnelse, til [[St. Petersburg]]. Etter å ha inngått et ekteskap russifiserte han sitt navn til ''Boris Semjonovitsj Iakosi''. Tsar [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] var fascinerende av Iakosis oppfinnelse som kunne erstatte dampmaskiner i fremtidige skip, og gav oppfinneren sterk støtte samt en marinebåt fra den russiske Østersjøflåten.  
[[File:Canot électrique.png|thumb|Gustave Pierre Trouvé om bord på båten «Le Téléphone» i 26. mai 1881.]]
Den lånte båten ble ombygd av Iakosi som satt inn en skovlhjulmotor som kunne tilkobles hans egne maskin, som vil få elektrisitet fra et væskebatteri utviklet av den britiske kjemisten John Daniell. [[Hjulbåt]]en under navnet «Elektrokhod» ble sjøsatt og utprøvd på Nevafloden den 13. september 1838 med Iakosi og ti til tolv menn om bord. Til tross for at båten kunne bevege seg motstrøms, produserte væskebatteriet sterk røyk av svovelsyre og koppersulfat som tvunget Iakosi til å avbryte forsøket.<ref>Kevin Desmond, s. 7</ref> Med et nytt og bedre batteri utviklet av William Grove i Swansea dro Iakosi til sjøs med en ny og større båt i 1839. Men selv om batteriet fungerte godt oppdaget de reisende at man bare får marginale resultater; kun 4,8 knop var oppnådde. Andre som fattet interesse for muligheten om strømdrift, oppdaget i likhet med Iakosi skuffende presentasjoner som da admiral Adam von Krusenstern i 1841 utprøvd egne båt med Iakosis elmotor.<ref>Kevin Desmond, s. 8</ref>

Forskjellige båter med elmotor var utprøvd utover de neste tiårene, noen ganger med tragiske følger som da en båt med 14 passasjerer forsvunnet på innsjøen Iac Inférieur, Bois de Boulogne i Paris i 1858. Til tross for at landsmannen Gaston Planté hadde utviklet en bedre batteridesign med lav røykutvikling, valgt grev Antonine de Molin å sette inn et primitivt væskebatteri i en hjulbåt, selv om dette batteriet kan produsere giftige røyk av [[nitrogendioksid]]. Båten forsvant sporløst i midten av innsjøen, og de Molin dør kort etterpå.<ref>Kevin Desmond, s. 9</ref> Men fascinasjonen i bruk av strømkraft hadde vært veldig sterk gjennom 1800-tallet, og det var ikke mangel på viljestyrke om å kunne utvikle fram elektriskdrift i all slags transportmidler også til lufts og undervanns. 

Gjennombruddet for elbåten kom som fornøyelseslek i 1881 under [[den Internasjonale Elektriske utstillingen]] i Industripalasset, Paris. Da hadde Gustave Pierre Trouvé oppfunnet en [[utenbordsmotor]] - den første i historien - som drives med strøm fra gjenladningsbatterier i mai 1880. Dermed kan man sette den meget enkelte og lette motoren på mindre båter med batterier montert i bunnen eller et egne hus i den åpne båten. Den første båten med Trouvés elmotor het «Le Téléphone» til ære for oppfinneren [[Alexander Graham Bell]].<ref>Kevin Desmond, s. 11-12</ref>