Redigerer Ekstraskattene av 21. februar 1711 (avsnitt)

== Forordningen ==
Punktene 1 - 5 i forordningen redegjør for hvem som skal betale hvor mye skatt for hva, mens punktene 6 og 7 dreier seg om innkrevingen. 
* Pkt. 1 nevner vogner og lystbåter, og det fremgår at eiere av ”Carosser, Chaisser og deslige Vogne med et Decke over” måtte betale 20 riksdaler pr. vogn, mens det for karjoler og lystbåter til eget bruk skulle betales 4 rdl. uansett antall.
* Pkt. 2 - 3 gjaldt bruk av parykker (menn) og fontanger og andre franske sett eller topper (kvinner). Det skulle betales mellom 1 og 4 riksdaler i skatt for dette, avhengig av hvilken stand brukerne tilhørte. Gamle menn som ”for en eller anden Aarsag skyld ere foraarsagede at bære Peruqve” var unntatt.
* Pkt. 4 gjaldt ''skoskatten''. Der ble det fastsatt at det skulle betales 6 danske skilling for hvert par sko som ble laget i kjøpstedene og 3 danske skilling for de parene som ble laget på landet, og at innbetalingen av skatten skulle skje av [[skomaker]]en. Videre skulle noen personer utnevnes til å stemple alle nye sko for at det ikke skulle skje noen unnaluring. Innkrevingen av denne skoskatten var den som bød på flest praktiske problemer i Norge. Her kjøpte folk på landet sjelden sko gjennom skomakere, men laget dem selv. Nærmere bestemmelser om skoskatten i Norge ble derfor gitt gjennom to brev fra [[slottsloven på Akershus]] av 17.04.1711 til henholdsvis amtmenn og byfogder. For å løse problemet i landdistriktene skulle amtmennene pålegge fogdene å kreve skatt av to par sko for hver eneste person i en husstand, også tjenere. I byene ble den enkelte byfogd pålagt å beskikke noen til å stemple alle nye sko med et stempel som byfogden skulle få laget.
* Pkt. 5 beskriver den såkalte folkelønnskatten. Der defineres tjenestefolk i ordets videste forstand, dvs. som alle som tjente hos noen for hel eller halv årslønn, og det gjaldt alt fra fogder, skrivere og forvaltere, via håndverkssvenner og -drenger til tjenestefolk som fikk lønn i naturalia. Alle disse, uten forskjell, skulle betale 1/6 av lønnen; de eneste som var unntatt var de ”Bønder-Karle” som var innrullert i det militære. Innbetalt skoskatt kunne imidlertid trekkes fra i lønnen før ny skattelegging, ifølge brevet av 17.04.1711.
* Pkt. 6 redegjorde for når skattene skulle betales: vogn-, parykk- og skoskatten forfalt til betaling presis 4 uker etter at forordningen ble offentliggjort, mens halvparten av folkelønnskatten skulle betales til påske og resten til St. Hans inneværende år.
* Pkt. 7 forklarte hvordan innkrevingen skulle foregå. I byene skulle øverste myndighet beordre rodemestrene, eller de av borgerskapet som pleide å oppebære skattene, til å gå fra hus til hus og levere ut et trykt formular hvor alle umiddelbart skulle føre opp sin familie og hvem som burde betale. Disse angivelsene skulle straks gis til [[magistrat]]en som så skulle utarbeide en beregning over hva den enkelte skulle betale for seg og familien. En gjenpart av denne beregningen skulle så skatteoppkreveren ha med seg når han gikk og krevde inn pengene som umiddelbart skulle sendes til [[stiftamtstue]]ne mot kvittering. På landet skulle alle som bodde i sognet levere en angivelse til presten, som så skulle forfatte et manntall og en beregning som sammen med angivelsene umiddelbart skulle sendes fogden. Fogden skulle deretter kontrollere beregningen og angivelsene og tilføre riktig skatt. Skatten skulle så kreves inn til riktig tid og deretter sendes stiftamtstuene. Det var husbonden eller arbeidsgiveren som skulle betale skattene. Tjenestefolkenes del skulle trekkes av lønnen deres til påske og mikkelsdag, og det var forbudt for tjenestefolkene å sette seg i mot dette. Skulle noen med forsett ha utelatt noe fra angivelsen, måtte vedkommende betale dobbelt skatt av det.