Redigerer Ekofiskfeltet (avsnitt)

=== Forspillet ===

Funnet av det store gassfeltet [[Groningen (gassfelt)|Groningen]] på nederlandsk sokkel i 1959 gjorde at flere av de store selskapene var interessert i å lete i Nordsjøen.
I engelsk sektor av Nordsjøen startet leting etter olje og gass i 1964, noe som førte til funn av gassfeltene ''West Sole'' i 1965, ''Leman'' tidlig i 1966, ''Indefatigable'' i midten av 1966, ''Hewett''
sent i 1966 og ''Viking'' i 1968.<ref name=SPE8120/>

Genevekonvensjonen av 1958 hadde skissert grunnleggende prinsipper for delingen av kontinentalsokkelen, men ytterligere forhandlinger var nødvendige før landene
rundt Nordsjøen ble enige om rettighetene til hvert land.  I 1965 inngikk Norge avtaler med Danmark og England om [[delelinje]]r, der en ble enige om å følge [[midtlinjeprinsippet]]. 

I første halvdel av 1960-tallet utførte flere selskap seismiske undersøkelser i Nordsjøen.  Undersøkelsene bekreftet av sedimentære strukturer bredde seg nordover i Nordsjøen og ga
mulighet for forekomster av gass og olje.   

Våren 1965 utlyste det norske Industridepartementet 278 blokker for leting i norsk sektor av Nordsjøen.<ref name=SVG4A>[[#SVG4|:G. Roalvam og K. Øye Gjerde ; ''Stavanger bys historie 4'']] s.57ff </ref>

Konsesjon til leting og prøveboring ble gitt til ni industrigrupper i august 1965, i tilsammen 78 blokker. Blant de store aktørene var [[Esso]], [[Royal Dutch Shell|Shell]], [[Gulf Oil|Gulf]] og [[Caltex|Caltex-gruppen]] (Texaco og Chevron).  
Fra norsk side var [[Norsk Hydro]] med i [[Petronord|Petronord-gruppen]], sammen med blant annet franske [[Elf Aquitaine|Elf]]. Esso var først ute med boring, da plattformen [[Ocean Traveler]] startet boring på blokk 8/3 den 19. juli 1966.<ref name=SVG4A/>