Redigerer Eivind Vågslid (avsnitt)

==Navneforsker ==
Vågslid benyttet sin egen nynorske rettskrivning. På 1930-tallet tok han del i debatten om den nye rettskrivningen, og ga ut et eget tidsskrift, ''Norsk måltidende'' (1936–38), hvor han gjorde rede for sitt syn. Han var motstander av [[fremmedord]], og forsøkte alltid å finne et norsk ord som kunne uttrykke samme mening, selv om han måtte lage et nytt.

Fra 1946 til 1956 var han med i styret i [[Noregs Mållag]], og formann for [[Austmannalaget]] fra 1946 til 1950.

Vågslid hadde alt fra barneårene vært opptatt av stedsnavn. I 1946 fikk han i oppdrag av [[Fonna forlag]] å skrive om person- og [[stedsnavn]] i ''[[Norsk Allkunnebok]]''. For å løse oppgaven dro han i de neste årene på studiereiser rundt i Sør-Norge for å se stedene som bar navnene han skulle tolke ved selvsyn. Han mente at en slik betraktning ut fra selve terrenget måtte føre til at mange av tolkningene i norsk stedsnavnforskning burde revideres. I 1958 utga han ''Stadnamntydingar'' for egen regning. Etter at han hadde gått av som lektor, viet han seg helt til navneforskningen.  Senere kom derfor ''Stadnamntydingar 1'' (1963), ''2'' (1971), ''3'' og ''4''.

Han protesterte særlig mot tidligere tolkninger som hadde villet finne hedenske gudenavn i [[gårdsnavn]]ene, og hevdet at stedsnavnet Hov ikke har noe med det hedenske [[Hov (kultplass)|hov]]et å gjøre. Han ville heller forklare navnene ut fra egenskaper ved stedet, slik som lende, terreng eller hva stedet var blitt brukt til. 

F.eks. var han uenig med [[Oluf Rygh]] som tolket Todland på samme måte som Totland, der Tot- står for «[[Tor]]», Tors landområde. Vågslid skrev i ''Norderlendske fyrenamn'' at [[norrønt]] ''toddi'' betydde «teig», «lite stykke». (På [[Færøyane]] forekommer stedsnavnet Todnes tre steder, og ''Tod-'' tolkes der som [[torv]], altså Torvneset.) På samme måte var Vågslid uenig i at det gamle navnet på [[Tysnesøy]], Njardarlog, betydde «guden [[Njord]]s lovområde». Vågslids tolkning var at navnet betød «trange [[farvann]]». Han brøt helt med tradisjonen etter [[P.A. Munch]] som tolket stedsnavn inn i en [[nasjonalromantikk|nasjonalromantisk]] sammenheng. Det samme gjorde filologen [[Magnus Olsen]], professor i [[norrønt]] og [[islandsk språk]] og litteratur ved [[Universitetet i Oslo]] 1908-48, og en ledende autoritet på området [[runer]], stedsnavn og [[religionshistorie]]. Olsen hevdet at minst 600 steder i landet var oppkalt etter de norrøne gudene, mens Vågslid helt avskrev «''den vranglæra, den [[overtro|ovtru]]  og den skynløysa som i stor mun hev rått i norderlendsk stadnamngransking, den vranglæra som vart grunnlagd av P.A. Munch, den ovtru som serleg vart nørd med det ville og røyndlause tankespinnet åt Magnus Olsen''».<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Todneset,_Tysnes_i_Sunnhordland Knut Rage: «Todneset, Tysnes i Sunnhordland», ''Heimskringla]</ref> 

Vågslids tolkninger fikk imidlertid lite oppmerksomhet blant samtidens navneforskere. I 1978 søkte han om å få disputere til [[doktorgrad]]en ved [[Universitetet i Oslo]] på ''Stadnamntydingar 2'', men vurderingskomiteen avviste søknaden hans med den begrunnelse at arbeidet ikke oppfylte kravene til en [[doktorgradsavhandling]].<ref>[https://www.allkunne.no/framside/biografiar/v/eivind-vagslid/105/1158/ allkunne.no]</ref>

Mot slutten av livet utga han to store bøker om ''Norderlendske fyrenamn'' og ''Norske skrivarar i millomalderen'', som bygget på forskningarbeidet han hadde begynt på 1920-tallet.