Redigerer Eivind Groven (avsnitt)

=== Barndom og oppvekst ===
[[Fil:FeleHel (2).jpg|thumb|Både Eivind Groven og flere i hans familie spilte Hardingfele. {{Byline|Frode Inge Helland}}]]

Eivind Groven ble født på garden Groven i Gøytilsgrend, nær grensa til Ytre Vinje og fem km fra Åmot som er nærmeste tettsted. Garden ligger oppe i lia, ovenfor ''Gøytilshylen'' der elva Tokke gjør en sving og går videre mot Dalen. Før 1956 da tokkeutbygginga kom i gang og elva ble lagt i rør, var å-susen, som varierte noe i styrke avhengig av vannføring og værlag, en konstant fantasieggende bakgrunnsmusikk på Groven.

Eivind var den yngste av fem brødre. Faren var lærer og gardbruker, Olav Aasmundsson Gøytil (1865&ndash;1947) og moren var Aslaug Rikardsdotter (født Berge, 1863&ndash;1946). Fra begge foreldrene tok Groven i arv en allsidig folkemusikalsk tradisjon som strakte seg mange generasjoner bakover. Morfaren, [[Rikard Aslaksson Berge]] (1815&ndash;1902) som hadde garden Berge på [[Rauland]], var svært kulturbevisst. Han satt inne med en stor mengde verbalt og musikalsk tradisjonsstoff, blant annet folkeviser, religiøse folketoner og slåtter som gikk i arv til barna Aslak, Olav,Ingebjørg, Sigrid og Aslaug. På Berge var også [[Myllarguten]] (1801&ndash;1872), ofte innom, og viktig myllartradisjon kom til å gå videre til Eivind Groven, ikke minst gjennom morens brødre Olav og Aslak Berge som var spelemenn, men og gjennom farbroren som var i lag med Myllaren som ganske ung.

Morsætta, Bergsingane, som de ble kalt, teller mange kunstnere og kulturpersonligheter. Spelemannen [[Håvard Gibøen]] fra Møsstrond (1809&ndash;1873), var av denne slekta. Folkekulturgranskeren [[Rikard Berge]] var søskenbarn, og forfatterne  [[Tarjei Vesaas]] og [[Aslaug Vaa]] og billedhuggeren [[Dyre Vaa]] var tremenninger av Eivind Groven.

Både farens og morens søsken var slåttekilder, og noen spilte [[hardingfele]]. På Groven ble det dyrket både ''Myllar-spel'' og ''Håvard-spel''.<ref>Jf. Rikard Berges biografier om Myllarguten og Håvard Gibøen, 1972, der Eivind Groven karakteriserer spelstilen etter de to spelemennene s. 233-238.</ref> Eivind og den eldre broren [[Olav Groven]] ([[1895]]&ndash;[[1929]]) kom til å bli dyktige spelemenn. De tre andre brødrene, Aasmund, Rikard og Sverre, brakte musikken videre på sitt vis. Aasmund og Sverre spilte litt fele, mens Rikard helst trallet slåtter og sang viser. Sverre ble far til munnspilleren [[Sigmund Groven]]. Tradisjonen med å lage og spille seljefløyte var levende, og i brønnen på Groven kunne det i seljefløytesesongen (dvs. når sevja steg og det var mulig å lage fløyter), ligge opp til tjue seljefløyter. Det finnes en åpenbar sammenheng mellom Grovens tidlige kjennskap til seljefløyta og  avhandlingen om «Naturskalaen» og, senere, utviklingen av det reinstemte orgelet.

Eivind Groven begynte å dikte egne slåttemotiver fra han var knøttliten, og alle var trygge på at han med tida ville bli en god spelemann. Han gjemte motivene i minnet og kunne bruke dem siden i større komposisjoner. Ett eksempel er det han kalte «den veldige slåtten», og som går tilbake til i treårsalderen. Det utnyttet han mange år senere i det mest dramatiske avsnittet i siste sats av ''Renessanse''.<ref>Jf. ''Eg kjem i hug at'' i ''Heidersskrift til EG'', 1971</ref> Han hadde også et godt hode for matematikk og hoderegning, og lærte seg snart på egen hånd å lese og skrive noter. Ettersom han ble eldre oppsøkte han spelemenn og tok til å fare på kappleiker. Han tok og til å skrive ned slåttene han hadde lært seg, og noterte også slåtter direkte etter andre spelemenn. Disse nedskriftene kom siden til å bli basis for en del av det store sjubindsverket ''Norsk folkemusikk'' (kalt ''[[Hardingfeleverket]]'').