Redigerer Eilert Sundt (avsnitt)

== Vitenskapelig virke og metode ==
Hos Sundt lå et [[evolusjon]]istisk syn på kulturen til grunn for utforskingen av det norske samfunnet. Han mente at alle samfunn utviklet seg fra et primitivt mot et stadig mer fremskredent stadium. For ham var det åpenbart at både minoriteter som [[romanifolket]] og almuen ennå levde på et mer primitivt nivå, og at det var maktpåliggende å hjelpe disse frem til en høyere moralsk og materiell standard. Sundt hadde likevel blikk for de verdiene som han fant i folket, og var som mange i sin [[nasjonalromantikk|nasjonalromantiske]] samtid opptatt av å utforske den norske nasjonalkarakteren. 

Sundt sto med ett ben i den [[Romantikken|(nasjonal)romantiske]] og ett i den [[rasjonalisme|rasjonalistiske]] leir. Han var vel kjent med samtidig europeisk samfunnsfilosofi, og kan godt betraktes som [[positivisme|positivist]], idet han med naturvitenskapene som forbilde hadde en ambisjon om en totalforståelse av kulturen og samfunnet. Av eldre forbilder kan nevnes rasjonalistiske prester fra 1700-tallet, for eksempel [[Thomas von Westen]], og forfattere av topografiske beskrivelser fra samme tid, for eksempel [[Hans Strøm]]. 
{{Dobbeltbilde|høyre|Åre.jpg|104|Stabbur.jpg|144|[[Årestue]] og stabbur gjengitt av Sundt i «Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge» ''Folkevennen'' (1862)}}
I forhold til tidligere samfunnsbeskrivelser nådde Sundt et langt skritt videre med sin kombinasjon av [[kvantitativ metode|kvantitative]] og [[kvalitativ metode|kvalitative metoder]]. Han gjorde for eksempel  bruk av statistikk i et omfang som tidligere ikke var kjent i Norge. I mange sammenhenger har han vært regnet som grunnleggeren av, eller i alle fall som en svært tidlig pioner innenfor, fag som [[folkelivsgransking]] og [[sosiologi]] i Norge.<ref name=":0">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Eilert Sundt|url=http://nbl.snl.no/Eilert_Sundt|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2021-02-28|språk=nb|fornavn=Preben|etternavn=Munthe}}</ref> 

Sundt utviklet seg fra å bruke borger- og embetsmannskulturen som målestokk på folkekulturen, til i økende grad å ville forstå den på dens egne premisser. I begynnelsen arbeidet han ut fra en moralistisk hypotese, der han ser moralsk lettsinn som årsak til fattigdom. Etter hvert legger han mer vekt på samfunnsmessige årsaker, og er villig til å se på folkelige moralbegreper og fenomener som [[nattefrieri]] og barn utenfor ekteskap i lys av økonomi og byggeskikk.

I årene med aktivt feltarbeid nådde Sundt å reise over store deler av Norge. Den første lange turen på offentlig stipend gikk over Østlandet til Trondheim og nord til Namdalen, gjennom Romsdalen og Gudbrandsdalen. Seinere granskingsferder gikk blant annet til Østfold, Røros og kystdistriktene mellom Bergen og Kristiansand.<ref name=":1">{{Kilde bok|tittel=Eilert Sundt og folkelivsgranskinga|etternavn=Skre|fornavn=Brita Gjerdåker|år=1950|side=|sider=5-6}}</ref> Materialet han samlet utgjør noe av det viktigste grunnlaget vi i dag har for å si noe om alminnelige menneskers livskår på midten av 1800-tallet.  

I feltarbeidet la Sundt vekt på samtalen. I møte med informantene prøvde han å legge opp til mest mulig naturlige samværssituasjoner, og han oppfordra derfor ofte til sang og spill som en inngang til fortrolig og uforstilt samtale. Han la i sine skrifter blant annet vekt på at en feltabeider som skulle skaffe seg opplysninger hos vanlige folk ville være nødt til å "gi av seg selv", ikke bare spørre og grave.<ref name=":1" /> 

Han noterte stikkord på en blokk, og renskrev notatene i standardisert embetsmannsstil etterpå. Selv om dialekt og folkelige uttrykk er renset vekk i den ferdige fremstillingen, kan en si at dialogformen er bevart. Sundt fører i verkene sine en samtale med seg selv og med leseren, og de erkjennelsene han kommer fram til under forskningsarbeidet og skriveprosessen gjengis i lange tekstpassasjer. Dessuten er teksten spekket med små sidehistorier om hvordan han kommer i kontakt med informantene, og ofte også informantenes livshistorie.

I 1839 la historikeren [[Rudolf Keyser]] frem en teori om at Norge opprinnelig hadde blitt befolket først i Nord-Norge av folkeslag som innvandret fra det nordøstlige Asia. Teorien fikk tilslutning av [[P.A. Munch]], Keyser elev. Sundt mente teorien ikke holdt fordi folk som kom østfra ikke hadde forutsetninger for å seile langs den kompliserte og værharde kysten av Norge. Blant annet ville ikke båter brukt på de store elevene i Sibir ikke egne seg langs Norges kyst, ifølge Sundt. Slike teorier måtte belegges med konkret kunnskap om forholdene på stedet.<ref name="Stueland">Stueland, Espen: Den farlige Eilert Sundt. ''Klassekampen'', 25. september 2019, s. 12.</ref>

Sundt besøkte London i forbindelse med [[Verdensutstillingen i London (1862)|verdensutstillingen i 1862]]. Ved oppholdet i London ble han kjent med [[Charles Darwin]]s hovedverk ''[[Artenes opprinnelse]]'' som kom ut et par år tidligere. Ideen om evolusjon ved utvalg inspirerte trolig Sundt til vektlegging av utvikling ved prøving og feiling.<ref name="Stueland" />

[[Daniel Cornelius Danielssen]] utga i 1854 heftet ''Den Spedalske Sygdom'' der han argumenterte for at [[lepra|sykdommen]] skyldtes dårlig husstell og spesielt manglende renslighet ([[Gerhard Henrik Armauer Hansen|Armauer Hansen]] påviste leprabasillen 20 år senere). Bak dette lå blant annet kvinners mangel på «tankeævne» ifølge Danielsen. Sundt var skeptisk til Danielsens beskrivelser og den nedlatende, formynderske holdningen. Etter dette var det flere som vendte seg mot Sundt som hadde hatt en høy stjerne og fått bevilgninger av Stortinget over statsbudsjettet.<ref name="Stueland" />