Redigerer Edvard IV av England (avsnitt)

=== Tiltredelse til tronen ===
[[Fil:Arms of Elizabeth of York (Princess).svg|thumb|Våpenskjoldet til Edvard, 4. hertug av York, før han ble kong Edvard IV.]]
[[Fil:Rose Noble, Edward IV, from 1464 - Bode-Museum - DSC02744.JPG|thumb|Gullmynt preget av Edvard IV i 1464]]

Edvard av York ble født i [[Rouen]] i Frankrike som den andre sønnen til [[Richard Plantagenet, 3. hertug av York]], som hadde et sterkt genealogisk krav på den engelske tronen,{{efn|York var en direkte etterkommer av [[Edmund av Langley]], 1. hertug av York, den fjerde overlevende sønnen av [[Edvard III av England|Edvard III]]. Huset Lancaster nedstammet fra [[John av Gaunt]], 1. hertug av Lancaster, den tredje overlevende sønnen til Edvard III, og som sådan hadde et bedre krav over huset York. Imidlertid var Richard Plantagenets mor [[Anne de Mortimer]], den fremste senioretterkommeren av Edvard IIIs andre overlevende sønn [[Lionel av Antwerpen]], 1. hertug av Clarence. Lionel hadde vært eldste sønn av Edvard III til forlate en overlevende slektslinje ved avstamming. Ved moderne standarder hadde hans linje en uomtvistelig overordnet krav over sin yngre bror John av Gaunt. Ved middelalderens standarder var dette på ingen måte sikkert; uansett, det tillot Richard og deretter Edvard en godt krav på tronen.}} og [[Cecily Neville]].<ref>Ross (1974), s. 3–7.</ref> Edvard var den eldste av fire sønner som overlevde til å bli voksne.<ref>Ross (1974), s. 7.</ref><ref name="Ross_30"> Ross (1974), s. 30.</ref> Han fikk tittelen jarl av March før hans far døde.

Edvards far Richard, hertug av York, hadde vært arving til kong [[Henrik VI av England|Henrik VI]] (styrte 1422-1461) fram til Henriks sønn [[Edward av Westminster]] ble født i 1453. Richard satte da i gang med fraksjonsstrid med kongens Beaufort-slektninger. Han etablerte en dominerende posisjon etter sin seier i [[Første slag ved St. Albans|det første slaget ved St. Albans]] i 1455 hvor hans fremste rival, [[Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset|Edmund Beaufort, hertug av Somerset]], ble drept. Imidlertid greide Henriks dronning, [[Margaret av Anjou]], å gjenoppbygge en mektig fraksjon for å motsette seg yorkistene i de påfølgende årene. I 1459 bevegde Margaret seg mot hertugen av York og hans fremste støttespillere — hans svoger [[Richard Neville, 5. jarl av Salisbury]], og Salisburys sønn [[Richard Neville, 16. jarl av Warwick]], som reiste seg i opprør.

Yorkistledere flyktet fra England etter at deres hær brøt sammen i konfrontasjonen i [[slaget ved Ludford Bridge]]. Hertugen av York søkte tilflukt i Irland mens Edvard dro med familien Neville til Calais hvor Warwick var guvernør. I 1460 gikk Edvard i land i Kent med Salisbury, Warwick og Salisburys bror [[William Neville, 1. jarl av Kent|William Neville]], lord Fauconberg, samlet en hær og okkuperte London.<ref name="Ross_32">Ross (1974), s. 32.</ref> Edvard, Warwick og Fauconberg etterlot Salisbury til å beleire [[Tower of London]] og avanserte mot kongen som var med en hær i [[Midlands]]. Han ble beseiret og tatt til fange i [[Slaget ved Northampton (1460)|slaget ved Northampton]]. York kom tilbake til England og ble erklært som kongens arving av parlamentet, men dronning Margaret samlet en ny hær mot ham, og ble han drept i [[slaget ved Wakefield]] den 30. desember 1460, sammen med hans andre overlevende sønn [[Edmund, jarl av Rutland|Edmund, jarl av Rutland]], og jarlen av Salisbury.<ref name="Ross_30"/> 

Det etterlot Edvard, nå hertug av York, som leder for huset Yorks fraksjon. Han beseiret en Lancaster-hær i [[slaget ved Mortimer's Cross]] i Herefordshire den 2. februar 1461. Deretter forente han sine styrker med de til Warwick, som Margarets hær hadde beseiret i [[Andre slag ved St. Albans|det andre slaget ved St Albans]] den 17. februar samme år. I dette slaget ble Henrik VI reddet av sine tilhengere etter at han ble funnet sittende under et tre.<ref name="Ross_32"/> Edvard bevegde seg deretter mot lancasterne, fikk livet sitt reddet på slagmarken av den walisiske ridderen David Mathew (født som Dafydd ap Mathew). Edvard beseiret Lancaster-hæren i det eksepsjonelt blodige [[slaget ved Towton]] i [[Yorkshire]] den 29. mars 1461.<ref>Ross (1974), s. 36–37.</ref> Edvard hadde da i det store og hele brutt den militære styrken til huset Lancaster, og han kunne reise til London for å bli kronet som konge. Kongen Edvard IV utnevnte David Mathew som fanebærer og tillot ham å benytte «Towton» i sin families våpenskjold.<ref>[https://www.walesonline.co.uk/lifestyle/nostalgia/welsh-history-month-tomb-david-3406443 «Welsh History Month: The Tomb of David Matthew»], ''Wales Online'' 3. mai 2013</ref>

Lancasters motstand fortsatte i nord, men utgjorde ingen alvorlig trussel mot det nye regimet og ble endelig utryddet av Warwicks bror [[John Neville, 1. marki av Montagu|John Neville]] i [[slaget ved  Hexham]] i 1464.<ref name="Ross_61">Ross (1974), s. 61.</ref> Henrik VI hadde sluppet unna inn i fjellene [[Penninene]]<ref>[https://www.visitcumbria.com/wc/muncaster-monument/ «Muncaster – Monument to Henry VI»], ''Visit Cumbria''.</ref> hvor han tilbrakte et år i skjul, men ble til sist tatt til fange og fengselet i  Tower of London.<ref name="Ross_61"/> Dronning Margaret flyktet utenlands med unge prins Edward og mange av de ledende støttespillerne. Edvard IV hadde avsatt Henrik VI, men det var liten grunn til å drepe den tidligere kongen så lenge hans sønn fortsatt levde ettersom det kun ville overføre huset Lancasters krav fra en fengslet konge til en som var i frihet.

Selv i en alder av nitten år hadde Edvard vist bemerkelsesverdig militær kløkt og dyktighet. Han hadde også en merkbar fysikk, og ble beskrevet som kjekk og forekommende. Hans høyde er beregnet til 194 cm, noe som gjorde ham til den høyeste av alle engelske, skotsk og britiske monarker til dags dato.<ref>[[Guinness rekordbok|''Guinness Book of Records'']]</ref>