Redigerer Douglas DC-8 (avsnitt)

=== Bakgrunn ===
Til tross for gullalderen for flyprodusentene tidlig på [[1950-tallet]] og innføring av jetdrevne passasjerfly med [[de Havilland Comet]] i [[1949]], var Douglas forsiktige med å ta steget inn i jetalderen. Dette skulle vise seg å koste dem dyrt i fremtidige salg. Douglas valg må sees i sammenheng med at selskapet i [[1952]] hadde over 300 ordre på det suksessfulle [[Douglas DC-6]] og det nylig utviklede [[Douglas DC-7]], som begge var [[propellfly]]. 

I mellomtiden meldte Douglas seg på anbudskonkurransen om å levere [[tankfly]] til [[United States Air Force|det amerikanske luftforsvaret]] (USAF). Douglas antok at de kunne vinne på grunnlag av siden anbudskonkurranser av transportfly var blitt delt mellom to forskjellige selskaper. I mai [[1954]] delte det amerikanske luftforsvaret ut kravspesifikasjonene for 800 tankfly til flyprodusentene [[Boeing]], Douglas, [[Convair]], [[Fairchild]], [[Lockheed]] og [[Martin]]. Boeing var bare to måneder unna å ha en prototype i luften. Før året var omme bestilte USAF de første av totalt 808 [[Boeing KC-135]]-tankfly, et derivat av [[Boeing 707]]. Boeing på sin side hadde utviklet den flygende stangen som drivstoffet ble ført gjennom på sin [[Boeing KC-97 Stratotanker|Boeing KC-97]], så systemet var allerede på plass.

[[Donald Douglas]], mannen bak selskapet, protesterte til [[Washington]] og hevdet at selskapene var blitt ført bak lyset fordi de ikke hadde fått tid til å fullføre prosjektene før Boeing fikk kontrakten. Douglas fikk imidlertid ikke medhold. Dette førte til at alle amerikanske tankfly i en tiårsperiode ble levert av Boeing, noe Douglas fikk merke på økonomien. Til tross for nederlaget besluttet Douglas å fortsette utviklingen av flymodellen.