Redigerer Dissenterloven (avsnitt)

==Opphevelse av konventikkelplakaten==

Allerede i [[1818]] kom det et forslag om å gi [[Vennenes samfunn|kvekerne]] begrensede rettigheter til å organisere seg. Dette skyldtes at nordmenn som hadde vært i krigsfangenskap i [[England]] under [[Napoleonskrigen]], hadde konvertert. Forslaget ble nedstemt i [[Stortinget]].<ref name=":0" /><ref name=":12">{{Cite book|last=Grevbo|first=Tor Johan S.|url=http://worldcat.org/oclc/7174279|title=Religionsfrihet og offentlig religion: Grunnlovens § 2 i går, i dag og i morgen|date=1980|publisher=Aschehoug|isbn=9788203103490|location=Oslo|pages=58–59|language=|oclc=7174279}}</ref> 
[[Fil:Storting Spring 2016.JPG|right|thumb|200px|[[Stortinget]] i [[Oslo]]]]
I [[1833]] kom et nytt forslag, denne gang om «fri Religionsudøvelse for alle christelige Religionssecter». [[Teologisk fakultet, Oslo|Det teologiske fakultet]] uttalte seg negativt, og [[kirkekomitéen]] fremmet derfor ikke forslaget for Stortinget. Men forslaget førte allikevel til endringer, da Stortinget besluttet å oppheve [[konventikkelplakaten]] og innføre forsamlingsfrihet for medlemmene av Den norske kirke. Regjeringen stoppet dette i [[1836]] og [[1839]], men da Stortinget vedtok det for tredje gang i [[1842]], kunne den ikke lenger bruke [[veto]]retten.<ref name=":0" /> 

På grunn av endringene lå veien åpen for å gi dispensasjoner. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842, og i [[1843]] fikk Den katolske kirke tillatelse til å opprette en menighet.<ref name=":12" /> Begge tillatelsene ble gitt med strenge betingelser og begrensninger. De kunne for eksempel ikke ta imot konvertitter, men bare betjene utlendinger og nordmenn som hadde konvertert i utlandet.

Mange av dem som hadde kjempet mot konventikkelplakaten, stoppet opp etter vedtaket i 1842, fordi de fryktet at ytterligere liberalisering ville svekke den protestantiske troen. [[Ole Gabriel Ueland]] mente at «vi kunne få både mohamedanske og andre ukristelige sekter inn»,{{Trenger sitat}} og de fleste bøndene fulgte ham.