Redigerer Dis og dus (avsnitt)

== Dis ==
'''Dis''' ([[dansk]]: ''des'', som også uttales [di:s]<ref name=":2">{{Kilde avis|tittel=Høflig tiltale lever efter 50 år på dødslejet|avis=Kristeligt Dagblad|url=https://www.kristeligt-dagblad.dk/danmark/2014-07-30/høflig-tiltale-lever-efter-50-år-på-dødslejet|etternavn=Lyng|fornavn=Jens From|dato=30. juli 2014|side=|sitat=}}</ref>), eller «å være dis med noen»,<ref>{{Kilde www|url=https://naob.no/ordbok/dis_1|tittel=Det Norske Akademis ordbok|besøksdato=2020-05-05|verk=naob.no}}</ref> betyr at man bruker det formelle personlige pronomenet som på skriftlig bokmål er «De» (tredje person flertall og tilhørende former ''«Dem»'', ''Deres''; på [[nynorsk]] brukes andre person flertall: «De», «Dykk» og «Dykkar» eller «Dokker og Dokkar») til hverandre i stedet for personlig pronomen «du» (og tilhørende «deg» og «din»).<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/Hoeflig-form/|tittel=Høflig form|besøksdato=2020-05-05|språk=no|verk=Språkrådet}}</ref> I talespråket var det derimot forskjellige varianter av høflig tiltaleform avledet av [[norrøn]]e pronomener, eksempelvis «I» og «Ør» i deler av [[Nord-Norge]]. 

Man var dis med alle voksne man ikke var i familie med – selv om man også kjente dem. Unntaket var nære personlige venner. Før i tiden var det, særlig i høyere samfunnslag, vanlig at eldre familiemedlemmer var dus med barn og barnebarn, men dis med barns og barnebarns ektefeller, siden man ofte ikke hadde det samme nære forholdet til disse. Tilsvarende var det vanlig å være dus med sine foreldre, men dis med sine svigerforeldre. Personer man var dis med, måtte tiltales med etternavn, helst med «herr», «fru», «frøken» eller yrkestittel foran.

«De» og «Dem» er avledet fra de personlige pronomenene i tredje person flertall, kanskje på grunn av innflytelse fra tysk «Sie» og «Ihnen». Eldre dansk-norsk hadde høflighetsformene «I», «Eder» og «Jer», avledet fra andre person flertall.

I 1950, 60 og langt ut i 1970-årene var det i Norge viktig at man titulerte personer på riktig måte, man brukte [[tittel]] som «[[herr]]», «[[fru]]» og «[[frøken]]» eller yrkestittel når man snakket med eller brevvekslet med folk. Møtte man stasjonsmesteren Tidemann på gaten kl. 12:15 sa man for eksempel "God ettermiddag stasjonsmester Tidemann", og videre i samtale omtalte man han med «De», «Dem» eller «Deres».

I Skandinavia har bruken av høflighetsformene avtatt de siste tiårene, og er utover på 2000-tallet for det meste begrenset til svært formell brevkorrespondanse (som i formell kommunikasjon med myndigheter, etater eller forretninger) og enkelte andre formelle sammenhenger, som for eksempel i [[rettsvesen]]et.<ref name=":0" /><ref name=":1" /> 

=== Andre språk ===
I Danmark sa man før krigen «du» til fremmede under [[konfirmasjon]]salder (14 år), deretter «De», men tiltale med fornavn var vanlig frem til personen var rundt 18 år, og etternavnet ble tatt i bruk. Voksne slektninger ble ikke tiltalt med «du» før i [[etterkrigstiden]], men derimot i tredje person, med tittel: «Kan Mor?»<ref>[https://books.google.no/books?id=nkLxDwAAQBAJ&pg=PT187&lpg=PT187&dq=tiltale+for%C3%A6ldre+i+tredje+person&source=bl&ots=QVcOTz4Tdt&sig=ACfU3U3wkVw3CGJ7B63GUEVWyTgc79gd5A&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjViLTl8Yr0AhUtl4sKHXpSBT4Q6AF6BAgYEAM#v=onepage&q=tiltale%20for%C3%A6ldre%20i%20tredje%20person&f=false] Erling Bjøl: ''Vor tids kulturhistorie. Vore dage'', bind 3</ref> i stedet for «Kan du?» og «Jeg så Onkel» i stedet for «Jeg så deg».

I danske medier var det frem mot år 2000 vanlig å være dis med kilder og mottakere, men utover i 2010-årene er denne praksisen på sterkt vikende front.<ref name=":2" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.altinget.dk/artikel/forslag-hr-og-fru-skal-ud-af-folketinget|tittel=Forslag: Hr. og Fru skal ud af Folketinget|besøksdato=2020-05-05|dato=2017-05-29|fornavn=Toke Gade Crone Kristiansen {{!}} 29 maj 2017 kl 17:07 {{!}}|etternavn=Print|verk=Altinget.dk}}</ref>

Svensk hadde tidligere et komplisert system der man tiltalte overordnete med tittel, mens underordnete ble tiltalt med høflighetsformene «Ni» og «Er», avledet fra andre person flertall. Fra 1875 prøvde man en overgang til å bruke «Ni» til alle, men tittelbruken fortsatte lenge. Fra slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet gikk svenskene over til å bruke «du» i nesten alle sammenhenger.   

På andre språk som [[nederlandsk]], [[fransk]], [[spansk]] og [[tysk]], er høflighetsformene alminnelige, og bidrar til å opprettholde en avstand til folk man ikke ønsker umiddelbar nær omgang med. De fleste europeiske språk skjelner aktivt mellom dus og dis. Et merkbart unntak er engelsk, hvor dus- og dis-form ikke lenger eksisterer – utstrakt bruk av titler kompenserer i stedet for dette. Det engelske ordet for «du» var «thou», men ordet har nesten helt gått ut av bruk, og den tidligere høflighetsformen «you» brukes i alle sammenhenger.<ref>{{Kilde www|url=https://www.riksmalsforbundet.no/grammatikk/kapittel-8-pronomener/|tittel=Kapittel 8 Pronomener - Side 3 av 9|besøksdato=2020-05-05|språk=nb-NO|verk=Riksmålsforbundet}}</ref>