Redigerer Diplomati (avsnitt)

== Norge ==
I norsk historie var retten til en selvstendig utenriksrepresentasjon &ndash; den såkalte [[konsulatsaken]] &ndash; en av de utløsende faktorer da [[Stortinget]] i [[1905]] vedtok å oppløse unionen med Sverige. I internasjonal sammenheng var [[Wienerkongressen]] av stor betydning for utviklingen av diplomatisk praksis.

[[Utenriksdepartementet (Norge)|Utenriksdepartementet]] har ansvar for Norges forhold til fremmede stater. Norges representasjon i fremmede stater kalles [[ambassade]]r, og ledes av en [[ambassadør]]. Den norske diplomatiske rangorden er som følger: ambassadør, [[minister]], [[ministerråd]], [[ambassaderåd]], [[ambassadesekretær]] (av første,annen eller tredje grad), [[attaché]]. Norges representasjon ved internasjonale organisasjoner kalles en ''[[Norges faste delegasjoner til internasjonale organisasjoner|fast delegasjon]]'', og ledes på samme måte av en ambassadør. «[[Utenriksstasjon]]» er en samlebetegnelse på alle statlige kontorer utenfor statens egne grenser der det arbeider minst én tjenestemann med diplomat- eller konsulstatus. Samlebetegnelsen kan deles i diplomatiske stasjoner – ambassader, delegasjoner (og tidligere også [[legasjon]]er) – og konsulære stasjoner – generalkonsulater, konsulater, visekonsulater, og konsularagenturer, inkludert valgkonsulatene (de honorære konsulatene) der det vanligvis ikke arbeider utsendte tjenestemenn.<ref>[[Iver B. Neumann]] og [[Halvard Leira]]: ''Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005'', Oslo: Pax Forlag, 2005.</ref>

Til den norske utenrikstjenesten, hjemme i Utenriksdepartementet og utenlands, [[Utenriksdepartementets aspirantkurs|utdannes ''aspiranter'']] internt i departementet. Ved opptak bør aspiranter ha gjennomført høyere utdanning, ha gode kunnskaper i engelsk, og bred allmenndannelse.

Det finnes et internt, uformelt hierarki for hvilke utenriksstasjoner som regnes blant de mest attraktive. Faktorene som avgjør en stasjons attraktivitet er omfanget av og enigheten i vedkommende lands forhold til Norge, foruten mer praktiske forhold som ambassadørbolig og lignende. Blant de mest attraktive regnes stasjonene i Danmark, Storbritannia, Tyskland, USA og FN.