Redigerer Dionysios fra Halikarnassos (avsnitt)

== Arbeid ==
Hans store verk, kalt Ῥωμαϊκὴ Ἀρχαιολογία (''Rhōmaikē archaiologia'', på latin ''Antiquitates Romanum'', som kan oversettes til ''Romas oldtidshistorie'') behandlet historien til [[Roma]] fra den eldste, [[Myte|mytiske]] perioden og fram til begynnelsen av [[Første punerkrig|den første puniske krig]]., og påpekte særlige romernes greske karakter.<ref>Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', Penguin Books, s. 98.</ref> Den var inndelt i tyve bøker, og av disse er de første 9 fullstendig bevart for ettertiden, tiende og ellevte er nær komplette, og de gjenværende bøkene eksisterer i fragmenter i utdrag til [[Konstantin VII|Konstantin Porphyrogennetos]] og i et sammendrag som ble oppdaget av [[Angelo Mai]] i et manuskript i Milano. De første tre bøkene til [[Appian]] og [[Plutark]]s ''Livet til Camillus'' har også lånt fra Dionysios.

Hans fremste mål var å forsone grekerne med Roma som de nye herskerne ved å forstørre de gode kvalitetene til grekernes erobrere, og ved å argumentere ved å henvise til antikke kilder om at romerne var deres sanne etterkommere (bok 1,11) fra de eldre grekerne.<ref>Gabba, E. (1991): ''Dionysius and the History of Archaic Rome'', Berkeley</ref> I henhold til Dionysios er historie opplæring i [[filosofi]] ved eksempler, og denne tanken utførte han i synsvinkelen til gresk retorikk. Men han var omsorgsfull med å konsultere de beste autoriteter, og med hans verk og det tidligere til [[Titus Livius]], ''[[Ab Urbe Condita (bok)|Ab Urbe Condita]]'' (''Fra byens grunnleggelse''), er de eneste sammenhengende og detaljerte bevarte redegjørelsene av tidlig romersk historie.

Dionysios var også forfatter av flere retoriske avhandlinger hvor han viste at han studert nøye de beste attiske modeller:
* ''Retorikkens kunst'' (Τέχνη ῥητορική, ''Téchne rhētorikē''), som er heller en samling av [[essay]] enn en teori om retorikk, ufullstendig og slett ikke hans beste verk;
* ''Ordenes ordning'' (Περὶ συνθέσεως ὀνομάτων, ''Perì synthéseōs onomátōn''), behandlet kombinasjonen av ord i henhold til ulike talestiler;
* ''Om etterligning'' (Περὶ μιμήσεως, ''Perì mimēseōs''), om de beste modeller i ulike former for litteratur og måten som de kan bli etterlignet — et fragmentarisk verk;
* ''Kommentarer til attiske talere'' (Περὶ τῶν Ἀττικῶν ῥητόρων, ''Perì tôn Attikôn rhētórōn''), som imidlertid kun handler om [[Lysias]], [[Isaios]], [[Isokrates]] og (ved supplement) [[Deinarchos]];
* ''Om den beundringsverdig stilen til [[Demosthenes]]'' (Περὶ λεκτικῆς Δημοσθένους δεινότητος, ''Perì lektikês Dēmosthénous deinótētos''); og
* ''Om karakteren til [[Thukydid]]es'' (Περὶ Θουκυδίδου χαρακτῆρος, ''Perì Thoukydídou charaktêros'').

De to siste avhandlingene er supplementert av brev til [[Pompeius]] og Ammaeus (to).

I trykte publikasjoner er referansen til Dionysios ofte forkortet til ''Dion. Halic.''