Redigerer Dinornithiformes (avsnitt)

== Biologi ==
[[Fil:Moa mock hunt.jpg|miniatyr|Denne rekonstruksjonen av en moajakt er fra tidlig på [[1900-tallet]], da man fortsatt trodde moaene bar hode og hals oppreist, som [[strutsefugler|strutsefuglene]]. Det gjorde de ikke. Moaene bar normalt hodet i høyde med rygglinjen.{{byline|Augustus Hamilton, 1906–7}}]]
Estimatene for vektangivelser blant moa-arter er og har vært kontroversielle. Estimater av Worthy & Scofield (2012) baserer seg på avanserte beregninger gjort av omkretsen på [[lårben]]et (femur),<ref name="Worthy & Scofield (2012)"/> som angitt av Dickison (2007)<ref name="Dickison (2007)"/> i tabell 3.6. Dette ga tildels svært høye og variable vektverdier. Nyere estimater, blant annet Brassey ''et al.'' (2013), inkluderer derfor flere faktorer i sine beregninger, og viser at beregningene av Worthy & Scofield (2012) kan ha vært vel optimistiske.<ref name="Brassey ''et al.'' (2013)"/>

På New Zealand fantes det ingen landlevende [[pattedyr]] før [[maorier|maoriene]] ankom. En gruppe fugler utviklet seg derfor til å utnytte de [[økologisk nisje|nisjene]] som [[landpattedyr]] ellers ville ha fylt. Moafuglene utviklet seg til store, men langsomme [[planteeter]]e som beveget seg sakte rundt i landskapet mens de beitet på det naturen hadde å by på.<ref name="Wood (2007)"/> Fuglene hadde et svært [[fiber]]rikt kosthold. De svelget derfor steiner som ble liggende i [[krås]]en og hjalp til med knuse fibrene. Slike små hauger med kråssteiner blir ofte funnet sammen med levninger av disse fuglene. Lenge trodde man at moaene bar hode og hals oppreist, men det var neppe tilfellet. De bar trolig snarere hodet i høyde med rygglinjen.

Den fysisk største arten, [[sørøykjempemoa]]en (''Dinornis robustus''), kunne bli godt over tre meter høy og på sitt mest ekstreme veie opp mot 345,5 kg ifølge Worthy & Scofield (2012),<ref name="Worthy & Scofield (2012)"/> selv om snittvekten ble anslått til cirka 238 kg.<ref name="Worthy & Scofield (2012)"/> Et nyere estimat av Brassey ''et al.'' (2013) anslår imidlertid at sørøykjempemoaen veide omkring {{nowrap|155–245 kg}}, med ei snittvekt på cirka 196 kg.<ref name="Brassey ''et al.'' (2013)"/> Det knytter seg altså usikkerhet til estimatene. Den største [[elefantfuglfamilien|elefantfuglen]] på [[Madagaskar]] ble allikevel mye tyngre enn sørøykjempemoaen, men ikke like høy.<ref name="Hume (2017)"/> Dinornithiformes omfatter også åtte mindre arter, hvorav den minste var [[fjellmoa]]en (''Megalapteryx didinus'') med sin høyde på knapt {{nowrap|65–95 cm<ref name="Hume (2017)"/>}} og ei vekt rundt {{nowrap|18,2–25,2 kg}}.<ref name="Worthy & Scofield (2012)"/> Også dette estimatet knytter det seg usikkerhet til. Flere av artene viser sterk [[kjønnsdimorfisme]], der hannene ofte var ganske mye mindre enn hunnene.<ref name="Bunce ''et al.'' (2003)"/>

I dag vet vi at moaene ikke døde ut av naturlige årsaker,<ref name="Allentoft ''et al.'' (2014)"/> men ble utryddet av maorienes intense [[jakt]] og [[eggsanking]]. Utryddelsen av de nærmest forsvarsløse fuglene må ha skjedd ganske rasket etter at maoriene ankom øyene mot slutten av [[1200-tallet]].<ref name="Holdaway (2000)"/><ref name="Wilmshurst ''et al.'' (2008)"/><ref name="Allentoft ''et al.'' (2014)"/> Hume (2017) hevder at fuglene forsvant i tidsrommet 1350–1450,<ref name="Hume (2017)"/> men ingen vet nøyaktig når. Moaene var imidlertid for lengst [[Utryddelse|utdødd]] da [[James Cook]] ankom øyene på senhøsten i 1769. Maoriene fortalte imidlertid villig de oppdagelsesreisende om forfedrene jakt på kjempefugler, som de kalte moa.<ref name="Smith (2012)"/> Før maoriene ankom øyene var trolig den nå utdødde [[kjempeørn]]en (''Harpagornis moorei'') moaenes eneste reelle fiende.<ref name="Szabo (2013)"/> Kjempeørnen var trolig en artsspesialist og døde ganske sikkert ut fordi moaene forsvant.<ref name="Szabo (2013)"/> Det er den største ørnen som noen gang har blitt vitenskapelig beskrevet.<ref name="Szabo (2013)"/>