Redigerer Diego de Pantoja (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Barndom og ungdom ===
Diego de Pantoja ble født i den spanske småbyen [[Valdemoro]] (sør for [[Madrid]]) i april 1571. Nedtegnelsen i menighetens dåpsbok oppgir at han ble døpt 24. april, og oppgir at hans far var Diego Sánchez, svigersønn til Miguel de Gonzalo, og hans hustru Mariana Pantoja. Hans gudfar var señor Francisco Pantoja, bror til barnets mor og gudmor Gerónima Pantoja, hans søster. Señor Miguel de Gonzalo og Francisco de Pantoja var til stede.<ref>''Bautismo de Diego, hijo de Diego Sánchez, yerno de Miguel de Gonzalo y de su mujer Mariana Pantoja. Fueron su padrino el señor licenciado Francisco Pantoja, hermano de la madre del niño y madrina Gerónima Pantoja, su hermana. Estuvieron presentes el señor Miguel de Gonzalo y Francisco de Pantoja''. Kilde: Zhang Kai (1997), s. 26.</ref>

På det tid Pantoja ble født, hadde [[jesuittordenen]] opplevs kraftig vekst, der det ble grunnlagt flere skoler i Spania og i andre land. I disse jesuittkollegiene ble fremtidige medlemmer av ordenen opplært. Allerede i [[1566]] ble professhuset i [[Toledo]] grunnlagt; dette var en jesuittskole i det erkebispedømme som Pantojas hjemby tilhørte. Også i Alcalá hadde ordenen allerede et kollegium som tilbød klasser til jesuittenes egne kandidater og for andre unge. I en alder av 14 år ble Diego sendt av familien for å studere ved [[universidad de Alcalá (historisk)|universidad de Alcalá]], og der fikk han muligheten til å møte jesuittene. Tiltrukket av den nye måte de kombinerte fromhet og lærdom dro den unge Diego de Pantoja til novisiatet i [[Villarejo de Fuentes]] den 6. april 1589 for å begynne formasjonen til jesuitt. Etter noen år var han igjen i Alcalá for å fullføre sine teologistudier.

I Alcalá ble Diego de Pantoja godt kjent med kommunitenens superior, pater [[Luis de Guzmán]] (1546-1605), som forfattet verket ''«Historia de las misiones de la Compañía de Jesús en la India Oriental, en la China y Japón»''. Den gav Diego de Pantoja tilgang til ganske fersk lærdom om Kina, nesten helt sikkert kjente han ''«Historia de las cosas más notables, ritos y costumbres del gran reino de la China»'', forfattet av [[Juan González de Mendoza]], den første bok på [[spansk]] om Kina. Jesuittene var den orden som satte inn særlig stor  for misjonen i Østen, og nettopp fra Toledo kom noen av de første spanske misjonærene som satte fot i Kina, som pater [[Martín de Rada]], som hadde vært i [[Fujian]] fra 1575 og skrevet en bok om Kina. En annen fra Toledo som bidro til kunnskapen om Kina i den vestlige verden var pater [[Juan Cobo]], som studerte [[kinesisk|kinesisk språk]] og som oversatte til spansk ''Mingxin baojian'' (明心寶鑑, ''Espejo del claro corazón''), det første oversatte verk fra kinesisk til et vestlig språk.<ref>En tidlig versjon hadde som fullstendig tittel: ''Libro chino intitulado Beng Sim Po Cam, que quiere decir Espejo rico del claro corazón o Riquezas y espejo con que se enriquezca y donde se mire el claro y límpido corazón. Traducido en lengua castellana por fray Juan Cobo, de la orden de Santo Domingo. Dirigido al príncipe Don Felipe nuestro Señor (Manila, 1593)</ref> Oversettelsen ble skjenket kong [[Filip II av Spania|Filip II]].<ref>Zhang Kai (1997), s. 29</ref>

===Til Macao===
Andporet av pater Luis de Guzmán, som ønsket å ha mer informasjon om Østen for å fullføre sitt store prosjenk, bestemte Diego de Pantoja seg for å reise til Kina for å samarbeide der i det misjonsarbeid som var målet for pionerene [[Frans Xavier]] og [[Matteo Ricci]]. Den [[10. april]] [[1596]] seilte Pantoja fra [[Lisboa]] på et skip med kurs til [[Goa]], en portugisk koloni i [[India]]. En gruppe på atten jesuitter reiste med det skipet, blant dem, i tillegg til Pantoja selv, var italieneren [[Niccolò Longobardi]], som også var på vei til Kina. Den 25. oktober 1596 ankom skipet Goa. Der tilbrakte Diego de Pantoja flere måneder mens han ventet på videre skipsreise til Kina. Den [[23. april]]  [[1597]] tok han fatt med Longobardi og andre jesuitter, ledet av [[Alessandro Valignano]] og [[Manuel Dias (1560–1639)|Emmanuele Dias]], i retning Macao.<ref>Zhang Kai (1997), side 35.</ref>

Han ankom den [[20. juli]] [[1597]] til [[Macao]].  Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved [[St. Pauls universitetskollegium i Macao|jesuittenes ''Colégio de São Paulo'']].<ref>Huang Qichen: ''«The First University in Macau: The Colégio de São Paulo»'', i John W. Witek (red.): ''Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994'', Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 257-260</ref> Diego de Pantoja tilbrakte to år her for fullføre sin teologiske utdannelse, under rektoren, den før nevnte pater Emmanuele Dias. Fra Macao koordinerte og ledet jesuittene sine misjoner i Det fjerne østen og var veldig nøye med å forberede misjonærer til å reise til de forskjellige prioriterte misjonsmarker.

I juli 1598 ble Pantoja utpekt til å reise til [[Japan]], men den planen ble omgjortt på grunn av de forfølgelser mot kristne som herjet i det landet. Til slutt ble Pantoja valgt av pater Dias for å reise inn i Kina og slutte seg til Matteo Ricci. Dette var en oppdrag man innså var svært vanskelig, siden [[Ming-dynastiet]] forbød utlendinger å komme inn på kinesisk territorium. Matteo Ricci hadde sneket seg inn mange år før, og etter et mislykket besøk i Beijing, hvor han ikke hadde fått lov til å bli, bosatte han seg i byen [[Nanjing]], hvor han forberedte en ny ferd til hoffet i Beijing med gaver til keiseren.

===Inn i Kina===
For å møte Ricci og samarbeide i dette nye forsøk på å reise til Beijing, dro Diego de Pantoja og italieneren [[Lazzaro Cattaneo]], som allerede hadde vært i Nanjing med Ricci, hemmelig i Kina i [[1599]], og utnyttet en handelsferd i [[Guangzhou|Kanton]], hvor de ankom under dekke av en portugisisk handelsdelegasjon.<ref>Zhang Kai (1997), s. 41.</ref>

Så ble han sammen med sin medbror pater [[Lazzaro Cattaneo]] sendt videre til [[Ming-dynastiet]]s sørlige hovedstad, [[Nanjing]]. Etter at de skilte lag fra de portugisiske kjøpmenn fikk bragt dem hemmelig inn i landet fra Macao, dro Cattaneo og Pantoja nordover for å møte Matteo Ricci i Nanjing. På en rute som tok dem gjennom byene [[Nanchang]] og så [[Hankou]] (nå del av [[Wuhan]]) ankom de to misjonærene Nanjing i mars 1600. Der traff de pater Matteo Ricci, som de overbrakte penger og gaver som skulle tilbys Ming-keiseren som pater Ricci i årevis hadde planlagt å oppsøke. Selv om Nanjing i sin egenskap av tidligere keiserhovedstad og som fortsatt kommersielt sentrum ved [[Yangtzefloden]] var en av de store byene i Kina, av stor relevans i det politiske og kulturelle liv i landet, vurderte Ricci det i en sterkt sentralisert stat som Ming-Kina, at for å oppnå en massekonvertering av befolkningen til katolisismen måtte man nå frem med misjonsbudskapet overfor de regjerende klasser, med  keiseren i spissen.

Reisen til Beijing var langs [[Den store kinesiske kanal|Den store kanal]]. Jesuittene klarte å vinne støtte fra mandariner fra Nanjing som gjerne ville støtte de interessante og fremmedartede europeiskes foretrede for keiseren som ville skjenke ham eksotiske gaver. Zhu Shilin, en tjenestemann i Nanjing som pater Ricci ga et optisk prisme, en for kineserne ukjent gjenstand, fikk ansvaret for å skrive anbefalingsbrevene til keiseren og stille til rådighet en flåte på seks skip til tjeneste for den europeiske ekspedisjonen, ledet av evnukken Liu, en av Zhu Shilins gamle tjenere. Sammen med Ricci og Pantoja reiste også to kinesiske jesuitter, [[Zhong Minren]] (Sebastián Ferdinando) og [[You Wenhui (jesuitt)|You Wenhui]] (Emanuele Pereira), som var en del av de som hadde konvertert til kristendommen i Macao.

Europernes ferd gjennom Den store kanal pirret lokalbefolkningens nysgjerrighet i havnene de besøkte på vei nordover. Den 3. juli 1600 ankom de havnen i [[Linqing]] i [[Shandong-provinsen]], hvorfra de satte kursen mot [[Tianjin]]. De måtte imidlertid fortsatt vente til 14. januar 1601 før de mottok invitasjonen til å besøke keiserens hoff.<ref>Zhang Kai (1997), p. 48.</ref>
[[Fil:明神宗.jpg|thumb|[[Wanli-keiseren]].]]

=== Med Matteo Ricci i Beijing ===
Diego de Pantoja ankom Beijing med Matteo Ricci den [[24. januar]] 1601. Til tross for det offisielle forbud som forhindret utlendinger fra å lovlig komme inn i Ming-Kina, var Riccias håp om at tilbudet om gaver til keiseren ville tillate dem å betre hoffet vellykket. De eksotiske gaver han hadde hørt var på vei, pirret [[Wanli-keiseren]]s nysgjerrighet, som gikk dem bragt til sitt palass. Blant gavene var det et verdenskart, en [[Bibel]], et [[klavikord]], bilder av [[Jesus Kristus]] og [[Jomfru Maria]], en etsning av [[San Lorenzo de El Escorial]] og to klokker. Nettopp klokkene var de som mest imponerte keiseren, som beordret fire av hans [[evnukk]]er om å lære å trekke dem opp. Fire andre hoffevnukker, alle musikere, ble beordret til å lære å spille på klavikordet, et ukjent musikkinstrument i Kina, fra Diego de Pantoja.<ref>Zhang Kai (1997), s. 88.</ref>

Takket være den gode mottakelse av gavene oppnådde Ricci og de Pantoja sitt mål om å kunne bosette seg permanent i Beijing. Selv om keiseren undertegnet noen formell tillatelse, informerte evnukkene dem om at de kunne bli værende i byen, og til og med at hoffet ville gi dem en månedlig godtgjørelse på åtte gulldukater.<ref>Zhang Kai (1997), s. 57, som siterer Diego de Pantojas rapport til Toledo-provinsialen, s. 13</ref> Jesuittene ville til og med ha rett til å reise inntil fire ganger i året i [[Den forbudte by]] i Beijing, den keiserlige residens, etter at klokkene sluttet å virke, uten at evnukkene hadde klart å reparere dem. Til tross for alle disse privilegier ville Wanli-keiseren aldri møte personlig med de europeiske jesuittene, siden direkte kontakt med folk utenfor kretsen av konkubiner og hoffevnukker ble ansett som uverdig for en keiser. Keiserens nysgjerrighet på å kjenne de Pantojas og Riccis fysiske utseende gjorde at han fikk to malere fra hoffet til å male to portretter av Matteo Ricci og Diego de Pantoja, den eneste visuelle referanse keiseren fikk for eutopeeres utseende.

De europeiske jesuittene skulle ende opp med å etablere sin definitive bolig i et hus sør i byen, som ville bli kjent som «sørresidensen». Derfra skulle Matteo Ricci og Diego de Pantoja utføre et intenst arbeid for å fremme kristendommen i Beijing-regionen, noe som skulle føre til en vekst av antallet kristne i den kinesiske hovedstad. Først var De Pantoja og Ricci de eneste europeerne i Beijing, men senere fikk de selskap av den portugisiske prest [[Gaspar de Ferreira]], som skulle bli fulgt av andre italienske og portugisiske jesuitter. «Sørresidensen» kom etter hvert til å huse seks italienere og seks portugiserr sammen med de Pantoja, den eneste spanjolen. I tillegg førte tilveksten i antall kinesiske konvertitter til utviklingen av et lokalt presteskap, noe som gjorde det lettere å arbeide for europeiske misjonærer.

Lite er kjent om det personlige forhold mellom Matteo Ricci og Diego de Pantoja. Ricci nevnte de Pantoja i flere av sine brev og skriv, og generelt berømmet spanjolenss arbeid. Det finnes imidlertid også et brev skrevet av Ricci til ordensgeneral [[Claudio Acquaviva]] i Roma, der han kritiserer sin spanske følgesvenn sterkt:

{{sitat| Vi har her en medbror, pater Diego de Pantoja, pater visitator [[Alessandro Valignano]] for to år siden erklærte som «verdig å avlegge de fire løfter», men  som har tedd seg dårlig. Jesuittbrødrene og seminaristene på denne misjonsstasjontror at han til og med mangler dygd og sunn fornuft, og jeg tror de må skamme, siden de allerede har arbeidet med meg i fem eller seks år.<ref>Zhang Kai (1997), s 109</ref>.}}
Denne kritikken viser at forholdet mellom Ricci og de Pantoja ikke var så hjertelig som det kan gremstå fra andre skrifter. I sin bok om Diego de Pantoja tolker Zhang Kai denne rivaliseringen som et resultat av den politiske uro i året 1606, der den spanske konge Filip II overveide å erobre Kina fra [[Filippinene]], etter forslag fra den spanske guvernør der, [[Francisco de Sande]]. De spanske militære planer ble sett på som en ulykke for de italienske misjonærer i Asia; det ble skremt av muligheten for en krig mellom Kina og Spania. Uoverensstemmelser med den spanske krone kunne ifølge Zhang Kai forklare den tilsynelatende distanse mellom italieneren Ricci og den spanske Diego de Pantoja. Slik isolert kritikk fra pater Ricci står imidlertid i kontrast med andre brev fra Ricci selv eller med den rapport til [[Den hellige stol]] som ble skrevet av Gaspar Ferreira i 1607: Der het det:
{{sitat|Pater Pantoja sådde frø på steder som i dag blomstrer og bærer frukt. Nå må vi bare høste dem.<ref>Zhang Kai (1997), s. 109.</ref>}}
Matteo Ricci døde i Beijing den [[11. mai]] [[1610]], og Diego de Pantoja hadde ansvaret for å be keiseren om å approbere et passende gravsted for ham i Beijing. Takket være Diego de Pantojas diplomatiske evner og hans kontakter i og kunnskap om det kinesiske byråkratiet, fikk de Pantoja den kinesiske keiser til å innvilge den den uvanlige gest å la en utlending bli begravet på Beijing-mark, et sted kalt [[Zhalan]]. Gravstedet tilhørte et lokalt tempel, som ble stengt på keiserlig befaling gitt til jesuittene. Der fikk pater Matteo Ricci en høytidelig begravelse. Dette forsterket jesuittmisjonens stilling i Beijing, mens han også gav keiseren en anledning til å vise sin velvilje selv overfor utlendinger.<ref>Zhang Kai (1997), s. 109 ff.</ref>

Pater Diego de Pantoja virket i Beijing i mange år, blant annet som musiker, [[astronomi|astronom]] (med kalenderkorrekturer) og [[geografi|geograf]] (arbeidet med lengdegradene).

Den [[18. mars]] [[1617]] ble han etter en hoffintrige av fiendtlig innstilte kinesiske astronomer utvist sammen med sin overordnede, pater [[Sabbatino de Ursis]], og slo seg ned i Macao, der han kort tid etter døde.