Redigerer Det romerske kongedømme (avsnitt)

== Politiske institusjoner ==
[[Fil:Platner - Ancient Rome city growth.jpg|thumb|Romas gamle kvartal.]]
I løpet av Romas første år ble byen styrt av et monarki av konger ([[latin]] ''rex''). Kongene, ikke inkludert den legendariske [[Romulus]] som fikk posisjonen ved å være byens [[myte|mytiske]] grunnlegger, ble alle valgt av Romas befolkning på livstid og hvor ingen av kongene trengte å støtte seg på militærmakt for å skaffe seg tronen. Selv om det ikke er noen referanser til at kongeverdigheten gikk i arv ved valget av de fire første kongene, begynte kongeverdigheten å gå i arv gjennom den tidligere kongens kvinnelige familiemedlemmer fra den femte kongen, [[Tarquinius Priscus]]. Av den grunn kunne [[antikken]]s historikere hevde at kongen ble valgt på grunn av sine personlige egenskaper, og ikke på grunn av avstamming.

Historikerne i oldtidens Roma har hatt problemer med å avgjøre hvilken makt kongene hadde siden de viser til makten deres republikanske motparter hadde: [[Romersk konsul|Konsul]]ene. En del moderne forfattere antar at den høyeste makt i Roma lå i hendene på folket og at kongen kun var øverste leder for senatet og folket. Andre antar at kongen hadde eneveldig makt og at senatet og folket kun hadde mindre makt til å begrense hans avgjørelser.

Det som er sikkert er at kongen alene hadde retten som ''[[auspice]]'' på vegne av Roma som den ledende [[Augur]], og ingen offentlige gjøremål kunne utføres uten at gudenes vilje ble gjort kjent gjennom disse jærtegnene. Folket kjente kongen som en megler mellom dem og gudene og så derfor på kongen med religiøs ærefrykt. Dette gjorde kongen til leder for den [[romersk mytologi|nasjonale religion]] og øverste religiøse leder. Han hadde kontrollen over den [[romerske kalender]], utførte alle religiøse seremonier og utnevnte mindre religiøse embeter og embetsmenn. Det var Romulus som innsatte augurene og ble antatt å ha vært den beste auguren av alle. På samme måte innsatte kong [[Numa Pompilius]] [[pontifex]]ene og utviklet gjennom den grunnlagene for den religiøse læren i Roma. 

Utenfor sin religiøse autoritet ble kongen gitt øverste militære og dømmende autoritet gjennom bruken av ''[[imperium]]''. Kongenes imperium ble gitt på livstid og beskyttet ham fra å bli stilt for retten for sine gjerninger. Han var den eneste som hadde imperium i Roma på den tiden, og dette førte til at han hadde full kontroll som kommandant over alle Romas [[romersk legion|legion]]er. I tillegg eksisterte ikke lovene som beskyttet borgerne mot misbruk fra magistrater som hadde imperium i tiden under kongene.

Kongens imperium gav ham både militær makt i tillegg til at det kvalifiserte ham til å felle dom i alle saker som øverste dommer i Roma. Selv om han kunne utnevne pontifexer som mindre dommere i noen saker, hadde han suveren autoritet i alle saker som ble ført frem for ham, både sivile og kriminelle. Dette gjorde kongen suveren både i krig og fred. Et råd hjalp kongen i alle saker, men dette rådet hadde ikke makt til å kontrollere kongens beslutning. Mens noen forfattere antar at der ikke var noen form for appell på kongens beslutninger, antok andre at et forslag til appell kunne legges frem for kongen av [[patrisiere]] under et møte i [[romerske forsamlinger|Cauriate-forsamlingen]]. 

Kongen hadde også makten til enten å utnevne eller nominere alle embetsmenn. Kongen ville utnevne en [[tribun|Tribunus Celerum]] til å tjene som tribun over ramnes-stammen i Roma, men også som kommandant over kongens personlige livvakt i likhet med den [[romerske keiser]] og [[pretorianergarden]]. Kongen måtte utnevne tribunen etter at han overtok makten og tribunen forlot embetet når kongen døde. Tribunen var nestkommanderende etter kongen og hadde også makten til å sammenkalle Curiate-forsamlingen og legge lovforslag frem for den.

Et annet embete utnevnt av kongen var [[prefekt|Praefectus Urbanus]] som fungerte som byens vokter. Når kongen var borte fra byen, hadde prefekten hele kongens makt og muligheter, han hadde til og med imperium mens han var i byen. Kongen fikk til og med makten til å være den eneste personen med rett til å utnevne patrisiere til senatet for å fungere som senatorer.

Under kongene hadde senatet og Curiate-forsamlingen veldig lite makt og autoritet, De var ikke uavhengige forsamlinger med rett til å møtes og diskutere statens spørsmål. De kunne bare kalles sammen av kongen og kunne bare diskutere sakene kongen la frem for dem. Mens Curiate hadde makt til å godkjenne lover lagt frem av kongen, var senatet bare et æresråd for kongen. De kunne gi kongen råd om hans gjøremål, men hadde ingen midler til å hindre ham fra å gjøre noe. Det eneste kongen ikke kunne gjøre uten godkjennelse i senatet, var å erklære krig mot andre nasjoner.

Symbolene for kongen i Roma var tolv [[lictor]]er som hevet [[fasces]]er med økser, retten til å sitte på en [[curule-stol]], den [[purpur]]fargede kappen (''[[toga picta]]''), røde sko og en hvit [[diadem]] (krone) rundt hodet. Av disse symbolene var den viktigste den purpurfargede kappen og i alle år etter i [[Europa]] har purpur vært en farge forbeholdt kongen.