Redigerer Det osmanske rikes kapitulasjoner (avsnitt)

==Status==
Kapitulasjoner betydde det som var ordnet under ''distinkte overskrifter'' (som «kapitler» i en tekst); det osmanske tyrkiske uttrykket var ''ahid nameh'' (عهيد نامه), mens en «traktat» var'' mouahede'' (معاهده). Sistnevnte antydet gjensidige konsesjoner, men førstnevnte ikke gjorde det - da var det for det overveiende tale om konsesjoner, ettergivelser.

Ifølge kapitulasjoner, og traktater som bekreftet dem, inngått mellom [[Høyporten]] og andre stater, var utlendinger bosatt i Tyrkia underlagt lovene i deres respektive land. Avtalenes for vaR cv ebn slik art at de osmanske handelsmenn i de europeiske stater ikke nøt noen handelsfortrinn. I det lange løp innebar dette at Det osmanske rikes økonomiske posisjon ble svekket stilt overfor europeisk konkurranse.<ref>Neumann: ''Ein besonderes Imperium (1512–1596)''. I: ''Kleine Geschichte der Türkei'', S. 134.</ref> I [[Parisfreden (1856)|Parisfreden av 1856]] ble riktig nok [[Høyporten]] inntatt i det europeiske maktsystem, staten ble støttet i sine betingede moderiseringstiltak, men kapitulasjonene bestod.<ref>Schölch: ''Wirtschaftliche Durchdringung und politische Kontrolle'', s. 409, s. 411.</ref>

Selv om de tyrkiske kapitulasjonene ikke i seg selv var traktater, fikk de ved etterfølgende bekreftelse kraft som kommersielt vedvarende i stedet for kun av personlig natur; konvertering av permissive til perfekte rettigheter; spørsmål om smuglergods og nøytral handel angitt i definitive termer.