Redigerer Det første triumvirat (avsnitt)

== Sammenslutningen ==
Posisjonen til hærføreren Pompeius, som hadde beseiret [[pirat]]er fra [[Kilikia]] i [[Anatolia]], erobret [[Selevkideriket]] i [[Asia]], og underkastet [[Kongedømmet Judea|Judea]] i [[Midtøsten]], hadde ikke [[det romerske senatet]] med seg i sin organisering av [[Østen]].<ref name="livius"> [http://www.livius.org/articles/concept/triumvir/first-triumvirate/ First Triumvirate], ''Livius.org''</ref> Crassus, en av de rikeste menn i [[Roma]], og den som beseiret opprøreren Spartacus, hadde ikke fått en den strålende karriere som senator som han mente han fortjente.<ref name="livius"/> Julius Cæsar, en populær og taktisk dyktig politiker og ble valgt til [[Romersk konsul|konsul]] for året 59 f.Kr., men visste at han ville møte opposisjon fra de konservative senatorene.<ref name="livius"/> Den romersk historikeren [[Titus Livius]] beskrev presist det første triumvirat som «en konspirasjon mot staten ved dets tre ledende borgere.»<ref name="livius"/>

Crassus og Pompeius hadde til felles at de begge var meget rike, en fordel Cæsar ikke hadde, men hans familie kunne spore sine aner tilbake til Romas opprinnelse. Crassus var villig til å støtte Cæsars gjeldsforpliktelser da han var i provinsen Spania i 61, og i løpet av sitt år som romersk konsul i 59 presset Cæsar gjennom Pompeius' bosetningsordninger. Pompeius' jordtildelinger var de løfter han hadde gitt til sine soldater som belønning for deres bedrifter, ''acta'', i Østen.<ref>Ørsted, Peter (2007): ''Gaius Julius Cæsar. Politikk og moral i det romerske imperium'', Oslo: Spartacus, s. 278</ref>

Når triumviratet faktisk ble inngått er et emne for akademisk debatt,<ref>Gill, N.S.: [http://ancienthistory.about.com/od/romerepublic/ss/60-50-B-C-Caesar-Crassus-And-Pompey-And-The-First-Triumvirate.htm «60-50 B.C. - Caesar, Crassus and Pompey and The First Triumvirate»] {{Wayback|url=http://ancienthistory.about.com/od/romerepublic/ss/60-50-B-C-Caesar-Crassus-And-Pompey-And-The-First-Triumvirate.htm |date=20170121214810 }}, ''Ancienthistory.about.com''</ref> men det er generelt antatt at det skjedde en gang i løpet av 60 f.Kr. da Cæsar ble konsul. Den greske historikeren [[Plutark]]os beskrev de politiske avgjørelsen som følgende:

{{sitat|Da de som trakter etter triumf, måtte holde seg utenfor byen til de fikk lov til å toge inn, mens de som søker konsulembetet, måtte være tilstede i byen, var Cæsar i et dilemma. Han var kommet tilbake akkurat til konsulvalget skulle finne sted, og sendte bud til senatet med anmodning om å få lov til å melde seg som kandidat til konsulatet gjennom sine venner uten å være til stede. Cato hevdet først med styrke lovens bestemmelser mot Cæsars anmodning, og senere, da han så at Cæsar hadde vunnet mange for seg, forhalte han saken ved å tale hele dagen. Da besluttet Cæsars venner å oppgi triumfen og holde seg til å søke konsulatet. Med en gang han kom til byen, begynte han en politisk manøver som narret alle unntatt Cato. Den gikk ut på å få istand en forsoning mellom Pompeius og Crassus, de to mest innflytelsesrike menn i Roma. Det lyktes Cæsar å føre dem sammen og forvandle deres uenighet til vennskap, og dermed overførte han deres samlede styrke til seg selv. Ved en handling som virket menneskekjærlig omstyrtet han i virkeligheten statsforfatningen uten at folk var oppmerksom på det. For det var ikke, slik de fleste tror, striden mellom Cæsar og Pompeius som fremkalte borgerkrigen, men snarere deres vennskap. De sluttet seg først sammen for å gjøre ende på embedsadelens makt. Siden kom de på samme måte i motsetning til hverandre.<ref> Plutarkos: ''Cæsar'', 13 Sitert fra Ørsted, Peter (2007): ''Gaius Julius Cæsar. Politikk og moral i det romerske imperium'', Oslo: Spartacus, s. 278-279</ref>}}