Redigerer Det europeiske grønne partiet (avsnitt)

===1979 til 1993===
I 1979 ble '''Coordination of European Green and Radical Parties''' (CEGRP) etablert for å koordinere deltakelsen av grønne og radikale partier ved valget til [[Europaparlamentet]]. Siden forskjellene mellom de grønne og de radikale partiene var så store, ble det umulig å formalisere en felles all-europeisk valgplattform. Selv om noen av partiene fikk gode valgresultater, ble ingen grønne valgt inn i parlamentet.

Før valget til Europaparlamentet i 1984 gjennomførte man en kongress  i [[Liège]] i [[Belgia]] og etablerte en restrukturert '''European Green Coordination''' (EGC), med et sekretariat hos det nederlandske '''Politieke Partij Radikalen'''. De utga også en ''felleserklæring for de europeiske grønne partiene ''. Videre hadde medlemspartiene generelt vokst seg sterkere, og 11 representanter (MEP) ble valgt inn. Partiene etablerte '''Green Alternative/ European Links''' (GRAEL) i  parlamentet. Gruppa var   for liten til å oppnå finansiering og komite-utnevnelse og slo seg derfor sammen med [[Rainbow Group (1984–1989)|Rainbow Group]], som også  hadde regionalister som den danske [[Folkebevegelsen mod EF]] og noen radikale og sosialistiske partier/lister. 

De europeiske grønne partiene fikk dermed en løs trekantstruktur med GRAEL i parlamentet, den svake EGC som  overnasjonal koordinator og medlemspartiene. Posisjonen til de europeiske grønne ble også svekket gjennom prinsippet om rotasjon, hvor MEP-er ble byttet ut etter halv periode, som noen medlemspartier praktiserte ([[Tyskland]] og [[Nederland]]). Rotasjonsteknikken kom opprinnelig fra de tyske grønne og deres nasjonale parlament ([[Bundestag]]), men  fungerte dårlig i Europaparlamentet. For de nederlandske partiene var  rotasjon et kompromiss mellom tre partier som bare hadde to seter i parlamentet: et fast sete for listetoppen og det siste roterte mellom andre- og tredjekandidaten. På denne måten kunne hvert av de tre partiene ha en representant i parlamentet. 

Det var dessuten store uenigheter blant de grønne partiene, spesielt mellom tilhengere av  [[Den europeiske unions historie | europeisk integrasjon]] og de euroskeptiske. 
Disse faktorene svekket de grønnes rolle i Europaparlamentet.

I 1989 vant de grønne partiene 26 seter i Europaparlamentet. [[De grønne (Tyskland)|De grønne i Tyskland]] fikk 7 seter, 8 gikk til det franske [[Les Verts]] og nederlandske [[GroenLinks]] vant 2. Fra Belgia fikk [[Ecolo]] 2 og [[Groen!|Agalev]] 1, det spanske IP 1, mens italienske [[Verdi Arcobaleno]] og [[Federatione Verdi]] begge fikk 2. 

På grunn av politiske konflikter med [[Rainbow Group (1989–1994)|Regnbuegruppa]] etablerte de europeiske grønne en egen partigruppe; Den grønne gruppe i Europaparlamentet.