Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

=== Det hvite skip ===
[[Fil:WhiteShipSinking.jpg|thumb|''Det hvite skipet'' går på grunn og synker, illustrasjon fra 1100-tallet.]]
[[Fil:BL Royal 20 A. ii, f. 6v. Henry I & White Ship.jpg|thumb|Illustrasjon fra tidlig på 1300-tallet, Henrik I og skipsforliset til ''Det hvite skip'' i 1120.]]

Opprinnelsen til innbyrdeskrigen og kaoset lå i en krise for rekkefølgen til tronen som involverte England og Normandie. På 1000- og 1100-tallet ble nordvestlige Frankrike kontrollert av en rekke hertuger og grever, jevnlig var de i konflikt med hverandre over verdifulle områder.<ref>Barlow (1999), s. 111; Koziol (1992), s. 17; Thompson (1993), s. 3.</ref> I 1066 satte en av disse mennene, hertug [[Vilhelm I av England|Vilhelm II av Normandie]], i gang en invasjon for erobre det rike [[Angelsaksere|angelsaksiske]] kongeriket England, presset seg videre inn sørlige Wales og nordlige England i de kommende årene. Fordelingen og kontrollen av disse landområdene etter Vilhelms døde viste seg å være problematisk og hans sønner kjempet flere kriger over erobringen.<ref>Carpenter (2004), s. 137.</ref> Vilhelms sønn Henrik I tok makten etter at hans eldre bror [[Vilhelm II av England|Vilhelm Rufus]] ble drept og deretter invaderte og tok hertugen av Normandie, kontrollert av hans eldste bror [[Robert Curthose]], beseiret Roberts hær i [[slaget ved Tinchebray]].<ref>Huscroft (2005), s. 69.</ref> Henrik hadde til hensikt at hans rike skulle bli arvet av hans eneste legitime sønn, 17 år gamle [[William Adelin]].<ref>Carpenter (3004), s. 142–143.</ref>

I 1120 endret det politiske landskapet seg voldsomt da [[Det hvite skip]] sank på vei fra havnen i  [[Barfleur]] i Normandie på vei til England. Rundt 300 passasjerer døde, inkludert kongens sønn.<ref>Bradbury (2009), s. 1–3.</ref> Med Adelin død var det ingen klar etterfølger til den engelske tronen. Reglene for etterfølgelse i Europa på denne tiden var usikre. I deler av Frankrike var mannlig [[primogenitur]], hvor den eldste sønnen ville arve en tittel, blitt mer populært.<ref name="Barlow_162">Barlow (1999), s. 162.</ref> I andre deler av Europa, inkludert Normandie og England, var tradisjonen for å dele opp land, fikk den eldste sønnen arve farens land, vanligvis betraktet som mest verdifull, og yngre sønner ble gitt mindre, eller mer nyere anskaffet, deler eller eiendommer.<ref name="Barlow_162"/> Problemet ble ytterligere komplisert ved rekkefølgen til ustabile anglo-normanniske etterfølgere i de siste seksti år: det hadde ikke vært fredfylte, ubestridte etterfølgere.<ref>Huscroft (2005), s. 65, 69–71; Carpenter (2004), s. 125.</ref>

Med William Adelin død hadde Henrik kun et legitimt barn igjen, [[Maud av England|Maud]], men kvinners rett til arv var uklare på denne tiden.<ref>Bradbury (2009), s. 3; Chibnall 1993), s. 64.</ref> Til tross for at Henrik på sine gamle dager hadde giftet seg på nytt med unge [[Adeliza av Louvain]], ble økende usannsynlig at han ville få en ny legitim sønn og isteden begynte han å se på Maud som sin arving.<ref>Bradbury (2009), s. 6–7.</ref> Maud hadde vært gift med [[Henrik V av Det tysk-romerske rike]] og fram ham krevde hun senere tittelen som keiserinne. Hennes ektemann døde i 1125 og giftet seg på nytt i 1128 med [[Geoffrey V, greve av Anjou]], hvis grevskap grenset til [[hertugdømmet Normandie]].<ref>Barlow (1999), s. 160; Chibnall (1993), s. 33.</ref> Geoffrey var ikke populær blant den anglo-normanniske eliten: som en Angevin-hersker var han tradisjonelt en fiende av normannerne.<ref name="Barlow_161">Barlow (1999), s. 161.</ref> På samme tid hadde spenningene fortsatt å øke grunnet Henriks innenrikspolitikk, særskilt grunnet de høye skatten han utstedte grunnet utgiftene til hans krigføring.<ref>Carpenter (2004), s. 160.</ref> Konfliktene ble imidlertid skygget over i makten av kongens personlighet og omdømme.<ref>Carpenter (2004), s. 161; Stringer (1993), s. 8.</ref>

Henrik forsøkte å bygge opp en base for politisk støtte for Maud i både England og Normandie, og krevde at hans hoff sverget eder først i 1127, og deretter på nytt i 1128 og 1131, for å anerkjenne Maud som hans etterfølger og anerkjenne hennes etterfølgere som den rettmessige etterfølger etter henne.<ref>Bradbury (2009), s. 9; Barlow (1999), s. 161.</ref> Stefan av Blois var blant de som tok denne eden i 1127.<ref>King (2010), s. 30–31; Barlow (1999), s. 161.</ref> Uansett, forholdene mellom Henrik, Maud, og Geoffrey ble i økende grad anstrengte mot slutten av kongens liv. Maud og Geoffrey mistenkte at de manglet virkelig støtte i England, og foreslo for Henrik i 1135 at kongen burde overføre de kongelige festningene i Normandie til Maud mens han fortsatt levde og insisterte på at den normanniske adelen øyeblikkelig sverget troskap til henne, således gi paret en langt mer mektig posisjon etter Henriks død.<ref>King (2010), s. 38–39.</ref> Rasende nektet Henrik å gjøre dette, antagelig bekymret over at Geoffrey ville forsøke å ta makten i Normandie tidligere enn det som var bestemt.<ref>King (2010), s. 38; Crouch (2008a), s. 162.</ref> Et opprør brøt ut i sørlige Normandie, og Geoffrey og Maud støttet opprørerne militært,<ref name="Barlow_162"/> men midt i denne konfrontasjonen, ble Henrik brått syk og døde i nærheten av [[Lyons-la-Foret]].<ref name="Barlow_161"/>