Redigerer Det Konservative Folkeparti (avsnitt)

== Historie ==
=== Højre – forløpere mellom 1848 og 1915 ===
[[Fil:J.B.S. Estrup (Jerndorff painting).jpg|thumb|upright|Den konservative godseieren [[Jacob Brønnum Scavenius Estrup|J.B.S. Estrup]] var Danmarks regjeringssjef i 19 år og Højres ubestridte leder. {{byline|August Jerndorff (1895)|type=Maleri}}]]

De som forsvarte [[eneveldet]] under [[Marsrevolusjonen (Danmark)|marsrevolusjonen i 1848]] ble alminnelig kalt «Højre». Da den [[første slesvigske krig]] brøt ut samme år, og Højre og [[De Nationalliberale]] måtte danne en samlingsregjering, ble Højre også nødt til å godta en nedskreven grunnlov. Fra og med [[Den Grundlovgivende Rigsforsamling|den grunnlovsgivende riksforsamlingen]] i 1848/1849 forsvarte Højre og [[Bondevennernes Selskab|Bondevennerne]] [[helstaten]], en [[personalunion]] mellom Kongeriket Danmark og hertugdømmene [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]], [[Hertugdømmet Holstein|Holsten]] og [[Hertugdømmet Lauenburg|Lauenborg]]. De Nationalliberale stod for [[Ejderpolitikken]], der Slesvig skulle bli en dansk provins, noe som førte til at mange tysksinnede i hertugdømmene ønsket løsrivelse. Helstatspolitikken spilte fallitt ved den [[andre slesvigske krig]] i 1864, da Danmark måtte avstå hertugdømmene. Højres fremste mann i hele denne perioden var [[Christian Albrecht Bluhme|C.A. Bluhme]], som forsøkte å løse «det slesvigske problem» ved lov.<ref name="Wendel-Hansen">{{Kilde www|url=https://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/hoejre/|tittel=Det politiske parti Højre, 1835–1915|forfatter=Wendel-Hansen, Jens|dato=25. august 2011|utgiver=danmarkshistorien.dk – Aarhus Universitet|besøksdato=4. januar 2022|språk=dansk}}</ref><ref name="SNL Danmarks historie" /><ref name="Engelstoft">{{Kilde bok|forfatter=Engelstoft, Povl|år=1929|artikkel=Den politiske Udvikling 1864–70|redaktør=Friis, Aage, Linvald, Axel og Mackeprang, M.|tittel=Det Danske Folks Historie|bind=VII|side=3–52|språk=dansk|utgivelsessted=København|forlag=Chr. Erichsens Forlag|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006120801028}}</ref>

Højre ble aldri formelt organisert, og partiet stilte svakere i velgerkonkurransen til [[Folketinget]], ettersom venstreopposisjonen ble fast organisert i [[Det forenede Venstre]] med velgerforeninger i valgkretsene. Den privilegerte stemmeretten til [[Landstinget]] bidrog imidlertid til at de konservative beholdt flertallet der.<ref name="Wendel-Hansen" /> I denne mellomperioden sørget godseierne [[Christian Emil Krag-Juel-Vind-Frijs|Frijs-Frijsenborg]] og [[Ludvig Holstein-Holsteinborg|Holstein-Holsteinborg]] for å føre det gamle Højre sammen med De Nationalliberales høyreside.<ref name="Engelstoft" />

Da Venstre krevde [[parlamentarisme|folketingsparlamentarisme]] i 1870-årene, førte dette en konsolidering på høyresiden, som så kongevalgte regjeringer som en garanti mot flyktige politiske stemninger. I 1881 ble den konservative regjeringssjefen [[Jacob Brønnum Scavenius Estrup|J.B.S. Estrup]] sittende på tross av Venstres flertall i Folketinget, og Estrups tilhengere gikk sammen i et nytt Højre. Kongen og Landstinget sørget for at Estrup ble sittende og kunne styre på midlertidige lover.<ref name="Wendel-Hansen" /><ref name="SNL Danmarks historie" /><ref name="SDE Estrup" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Munch, P.|år=1929|artikkel=Forfatningskampen 1870–1901|redaktør=Friis, Aage, Linvald, Axel og Mackeprang, M.|tittel=Det Danske Folks Historie|bind=VII|side=55–194|språk=dansk|utgivelsessted=København|forlag=Chr. Erichsens Forlag|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006120801028}}</ref>

Under forfatningskampen tok Højre også form som velgerparti. I 1881 ble Højres første velgerforeninger opprettet, og i 1883 ble den landsdekkende organisasjonen stiftet. Partiet organiserte Estrups mest svorne tilhengere, mens forhandlende mellomgrupper ble stående for seg.<ref name="Wendel-Hansen" /> Estrup holdt fast ved sin motstand mot parlamentarisme og allmenn stemmerett, særlig for kvinner. På en annen side innførte han Danmarks første sosialforsikringsordninger, og han sørget for å modernisere kommunikasjonene, ikke minst jernbanen. Estrup gikk av i 1894 og ble etterfulgt av tre høyremenn som regjeringssjefer – [[Tage Reedtz-Thott|Reedtz-Thott]], [[Hugo Egmont Hørring|Hørring]] og [[Hannibal Sehested (1842–1924)|Sehested]] – men ved [[systemskiftet]] i 1901 kom parlamentarismen inn i dansk statsskikk, og Højre måtte overlate regjeringsmakten til Venstre.<ref name="SNL Danmarks historie" /><ref name="SDE Estrup" /><ref name="Historie før 1915" />

=== Det Konservative Folkeparti stiftes i 1915 ===
[[Fil:Emil G Piper.jpg|thumb|upright|Godseieren Emil Piper var formann i Højres landstingsgruppe og bidrog til omdannelsen til Det Konservative Folkeparti. Han ble det nye partiets første formann.]]

I 1900 brøt [[De Frikonservative]] ut fra Højre, som ble ansett som [[reaksjonær]]t. Den 8. desember 1904 ble det som skulle bli Højres ungdomsorganisasjon, [[Konservativ Ungdom|Danmarks Konservative Ungdomsforeninger]] opprettet, uavhengig fra Højre. Senere ble organisasjonen offisielt Højres ungdomsorganisasjon under navnet Højres Ungdom. Mange her var av den oppfatning at Højre opplevde en «forgubbing». Det var i stor grad Højres Ungdom og redaktør [[Asger Karstensen]] som initierte dannelsen av Det Konservative Folkeparti i 1915.<ref name="Skou" />

Højre gikk sammen med De Frikonservative og en fløy av det tidligere [[Moderate Venstre (Danmark)|Moderate Venstre]] om å danne et bredere, mer moderne konservativt parti med en sosial profil og appell overfor [[middelklasse]]n. Man ønsket også å distansere seg fra Estrup. Selv om partiet ville være middelklassens talerør og henvendte seg direkte til den voksende tjenestemanns- og funksjonærgruppen, representerte det fortsatt også industriens, handelsstandens og storbøndenes interesser. Samlende var dog kampen mot sosialismen.<ref name="SDE KF" /><ref name="Skou" /><ref name="Historie før 1915" />

Den 18. desember 1915 ble [[Rigsdagen]] varslet om stiftelsen av Det Konservative Folkeparti, som da bestod av 8 folketings- og 26 landstingsmedlemmer. Samme dato fremla Det Konservative Folkeparti et program på 12 punkter, der partiet blant annet tok til orde for å innføre beskatning av jordeiendom, allmenn [[verneplikt]], allmenn stemmerett, rettslig likestilling mellom kjønnene og en sosiallovgivning basert på prinsippet om «hjelp til selvhjelp». Partiet ønsket også vern om eiendomsretten, sparsommelighet i offentlige budsjetter, en reform av rettsapparatet, en reduksjon av alkoholforbruket og opprettholdelse av folkekirken.<ref name="Historie 1915-1930" />

På det konstituerende landsmøtet den 22. februar 1916 ble partiorganisasjonen etablert med proprietær [[Emil Piper]] som første formann. Piper var en dreven parlamentariker som hadde stått sentralt i partidannelsen året før. I 1916 skiftet også Højres Ungdom navn til Konservativ Ungdom. Det Konservative Folkeparti stilte for første gang til valg ved [[folketingsvalget i Danmark 1918|folketingsvalget 1918]]. Valget må regnes som et tilbakeslag med 18,3 % av stemmene. Det nye valgsystemet med [[forholdstallsvalg]] betydde imidlertid at partiet fikk 22 mandater i Folketinget (økning på 14) og 16 mandater i Landstinget (tilbakegang på 10) og ble en maktfaktor man måtte regne med.

=== Mellomkrigstiden ===
==== Påskekrisen i 1920 ====
{{Se også|Påskekrisen}}

Skjellsettende for monarkiets politiske rolle i Danmark ble den parlamentariske krisen mellom 29. mars og 4. april 1920, for ettertiden kjent som [[påskekrisen]]. Kong [[Christian X av Danmark|Christian X]] avskjediget den [[Radikale Venstre|radikale]] statsministeren [[Carl Theodor Zahle]] imot Folketingets vilje, i håp om at dette skulle fremprovosere et nyvalg der det kunne bli flertall for å innlemme [[Flensburg]] i Danmark. Den politiske høyresiden, inkludert de konservative, anerkjente ikke den tidligere avholdte [[folkeavstemmingen om Slesvig]] og øynet et håp om at den tysktalende minoriteten lengst i sør ville søke tilhørighet til Danmark i en ny folkeavstemning.

Ved [[folketingsvalget i Danmark 26. april 1920|nyvalget]] til Folketinget i april vant Venstre, de konservative og [[Erhvervspartiet]] i et valgskred hvor de fikk over 60 % av stemmene (nærmere 20 % til de konservative). Venstremannen [[Niels Neergaard]] overtok som statsminister med de konservatives støtte. På tross av de konservatives maktovertagelse ble påskekrisen likevel et stort nederlag for kongen, og monarkiet fikk heretter i praksis kun en seremoniell rolle i dansk politikk. Senere på året var det ytterligere to nyvalg i juli og september, og de konservative stabiliserte seg på omkring 18 % av stemmene.

==== Samarbeid i 1920- og 1930-årene ====
[[Fil:Conservative People's Party election poster (1935) (2).jpg|thumb|De konservatives valgmateriell fra 1935 oppfordret næringslivet til felles front mot Socialdemokratiet]]
[[Fil:Conservative People's Party election poster (1939).jpg|thumb|Agiterende valgplakat fra de konservative fra 1939]]
[[Fil:John Christmas Moller.jpg|thumb|John Christmas Møller i tale til Danmark fra BBC i London under okkupasjonen]]

De konservative støttet Neergaard frem til [[Socialdemokratiet|sosialdemokratiske]] [[Thorvald Stauning]] overtok som statsminister i 1924. De konservative samarbeidet også med Stauning, men dette forholdet var klart vanskeligere enn overfor Venstre. Eksempelvis var Socialdemokratiets ønske om å oppheve den private eiendomsretten helt uakseptabelt for de konservative. Partiet støttet videre venstremannen [[Thomas Madsen-Mygdal]] som statsminister 1926–1929. Frem mot andre verdenskrig arbeidet partiet iherdig for et troverdig forsvar av Danmarks nøytralitet. Sterkt imot de konservatives vilje ble det imidlertid foretatt stadige nedskjæringer i forsvaret, og i 1929 førte partiets misnøye overfor Venstres forsvarspolitikk til et brudd og en påfølgende regjeringskrise.<ref name="Skou" /><ref name="Historie 1931-1940" />

I 1928 ble [[John Christmas Møller]] valgt til partiets første politiske leder og [[Charles Tvede]] til ny partiformann etter Emil Piper. Partiet har siden hatt for vane å dele lederskapet på denne måten. Christmas Møller skulle komme til å sette sitt preg på partiet og var en sentral figur i utviklingen av de konservative til et moderne folkeparti. En sterk sosial profil som appellerte til både arbeidere og funksjonærer ble tydeliggjort.<ref name="Historie 1931-1940" /><ref name="DH KF" />

I 1939 ble de konservative, Socialdemokratiet og Radikale Venstre enige om en ny grunnlov med nedsatt stemmerettsalder og avskaffelse av tokammersystemet.<ref name="Historie 1931-1940" /> Dette kom som følge av at den sosialdemokratiske regjeringen hadde flertall i både Folketinget og Landstinget, slik at tokammersystemet ikke lenger hadde en mindretallsbeskyttelse. Ved en folkeavstemning samme år falt imidlertid forslaget med knapp margin.

==== Turbulens i Konservativ Ungdom ====
Konservativ Ungdom hadde i [[mellomkrigstiden]] opp mot 30&nbsp;000 medlemmer. I begynnelsen av 1930-årene gjennomgikk organisasjonen en ideologisk nyorientering, hvor man med utgangspunkt i radikalkonservative tanker styrket det sosiale fokuset og kritikken av liberalismen. Store deler av Konservativ Ungdom gav også uttrykk for en kritikk av parlamentarismen og de krisene som man mente den hadde medført, og de lot seg inspirere av [[korporativisme]] etter mønster fra den italienske [[fascisme]]n.<ref name="Skou" />

De øvrige politiske ungdomsorganisasjonene opplevde også en betydelig radikalisering, og [[Danmarks Socialdemokratiske Ungdom]] (DSU) og [[Danmarks Kommunistiske Ungdom]] (DKU) ble de første som innførte uniformering. Snart fulgte kretser av Konservativ Ungdom etter med rideklær, lange støver, marsjerende stormtropper og [[Hitlerhilsen|oppstrakt høyrearm]] som hilsen.<ref name="Historie 1941-1960" /><ref name="Pedersen" /> Iblant oppstod det regelrette sammenstøt mellom medlemmer av Konservativ Ungdom, DSU og DKU. I 1933 innførte Folketinget forbud mot politiske uniformer. Da [[jødeforfølgelsene]] i Tyskland ble allment kjent ble det tatt avstand fra [[nazisme]]n.<ref name="Pedersen" />

[[Jack G. Westergaard]] satt som formann i Konservativ Ungdom 1932–1936 og var den fremste eksponenten for organisasjonens ideologiske nyorientering. I 1936 lyktes John Christmas Møller og [[Poul Sørensen (politiker)|Poul Sørensen]], begge med sterkt demokratiske idealer, i å felle Jack G. Westergaard som formann og innsette [[Aksel Møller]] i hans sted. Møller sørget for at organisasjonen holdt seg til en demokratisk, moderat og konservativ linje, og den tidligere ideologiske nyorienteringen ble utsatt for kritikk. I tiden frem mot andre verdenskrig identifiserte Konservativ Ungdom nazismen og [[kommunisme]]n som nasjonens hovedfiender og søkte i tale, skrift og agitasjon å bekjempe disse bevegelsene.

=== Den andre verdenskrig ===
{{Se også|Angrepet på Danmark i 1940|Danmark under andre verdenskrig}}

Da Tyskland besatte Danmark i 1940, hadde de konservative ønsket en mer aktiv motstand som kunne ha forhindret besettelsen av [[Norge]] og som kunne ha vist klarere Danmarks motstand mot [[Adolf Hitler]].<ref name="Skou" /><ref name="Historie 1941-1960" /> De konservative var kritiske til radikale [[Peter Rochegune Munch]]s innsats som utenriksminister og til den utenriks- og sikkerhetspolitikken som hadde lidd et så klart nederlag. På statsminister Thorvald Staunings oppfordring deltok de konservative allikevel i samlingsregjeringene 1940–1943. Etter tysk press trådte John Christmas Møller etter kort tid tilbake som folketingsmedlem og handelsminister.<ref name="SDE CM" /> I 1942 tok han seg illegalt til [[England]], hvorfra han holdt ildfulle radiotaler til Danmark via [[BBC]] i [[London]] og ble en slags nasjonalhelt og et ikon for motstandsbevegelsen.<ref name="Historie 1941-1960" /><ref name="SDE CM" /><ref name="DH CM" />

En del medlemmer av partiet, især i Konservativ Ungdom, gikk inn i motstandsbevegelsen.<ref name="Skou" /> 15 medlemmer av Konservativ Ungdom ble henrettet av tyskerne for sin deltagelse i motstandskampen og 28 andre døde i tyske [[konsentrasjonsleir]]e eller i kamp mot [[Gestapo]].<ref name="Historie 1941-1960" /> Konservativ Ungdom selv oppgir i alt 47 døde.<ref name="Historie KU" />

Ved frigjøringen i 1945 ble det dannet en samlingsregjering, [[regjeringen Vilhelm Buhl II]], med tre konservative medlemmer; utenriksminister John Christmas Møller, forsvarsminister [[Ole Bjørn Kraft]] og handelsminister [[Vilhelm Fibiger]]. Regjeringen satt frem til [[Knud Kristensen]] dannet sin rene Venstre-regjering senere på året.

=== Borgerlig samling i etterkrigstiden ===
[[Fil:Konservative valgplakater forberedes (DH034284).jpg|thumb|left|Valgkampmedarbeidere forbereder plakater i 1950. {{byline|Det Kongelige Bibliotek}}]]
[[Fil:Konservative valgplakater i 1953 (DH034948).jpg|thumb|Konservative valgplakater foran folketingsvalget i 1953. {{byline|Mogens Haven/Det Kongelige Bibliotek}}]]

Spørsmålet om [[Sydslesvig]]s eventulle gjeninnlemmelse i Danmark førte til et brudd mellom Christmas Møller og partiet i 1947 fordi han var imot en grenseendring. Christmas Møller bidro deretter til å felle Venstres statsminister Knud Kristensen og stilte som uavhengig kandidat ved [[folketingsvalget i Danmark 1947|folketingsvalget i 1947]] uten å bli valgt. Christmas Møller ble aldri med i partiet igjen før han døde av et hjerteinfarkt året etter, 54 år gammel.

Fra 1950 fikk partiet vind i seilene og begynte samme år å samarbeide med Venstre om å skape et liberalt, borgerlig alternativ til [[sosialdemokrati]]ske regjeringer.<ref name="SDE KF" /> Sentrale personer i dette arbeidet ble brødrene Aksel Møller og [[Poul Møller]]. [[Poul Sørensen (politiker)|Poul Sørensen]] skulle dessuten utøve en slik makt over partiets organisasjon at han ble kalt «partieieren».<ref>{{Kilde www|url=http://jyllands-posten.dk/indland/ECE3271020/et-kriseplaget-partis-historie/|tittel=Et kriseplaget partis historie|dato=18. juni 1999|forfatter=Ritzau|verk=Jyllands-Posten|besøksdato=13. august 2014|språk=dansk}}</ref> I oktober 1950 dannet Venstre og Det Konservative Folkeparti regjering, ledet av [[Erik Eriksen (statsminister)|Erik Eriksen]]. Ole Bjørn Kraft ble utenriksminister. Dette var første gang at de konservative deltok i en regjering i fredstid, unntatt samlingsregjeringen like etter frigjøringen i 1945. I 1953 vedtok man den nye grunnloven som innebar blant annet kvinnelig arvefølge til tronen og avskaffelse av Landstinget. Til tross for valgseier samme år gikk regjeringen av som følge av stor motstand innad i Venstre mot regjeringssamarbeidet.

De to partiene samarbeidet imidlertid i opposisjon frem til 1965, og etter et kort avbrudd ble det gjenopptatt i regjeringssamarbeidet mellom Det Konservative Folkeparti, Venstre og Radikale Venstre etter [[folketingsvalget i Danmark 1968|folketingsvalget i 1968]]. I 1968 gjorde de konservative et av sine beste folketingsvalg, fikk sin hittil største folketingsgruppe med 37 mandater, og ble største ikke-sosialistiske parti i Folketinget. Den konservative lederen Poul Sørensen pekte på den radikale [[Hilmar Baunsgaard]] som statsminister, «som en lærepenge for Venstres konstante hegemoniske opptreden».<ref name="Skou" />  I 1971 tapte de borgerlige regjeringsmakten til Socialdemokratiet.

=== Storhetstid og Schlüter som statsminister ===
[[Fil:Poul Schluter.jpg|thumb|upright|Poul Schlüter i 1983. {{Byline|Verdens økonomiske forum}}]]

Etter at Poul Sørensen døde i 1969, ble Det Konservative Folkeparti svekket av en intern maktkamp om partiets ledelse og politikk. Som ledere for hver sin fløy stod partiformann [[Erik Haunstrup Clemmensen]] og politisk leder [[Erik Ninn-Hansen]].<ref name="Skou" /><ref name="Historie 1961-1980" /> Ved folketingsvalgene i [[folketingsvalget i Danmark 1973|1973]] og [[folketingsvalget i Danmark 1975|1975]] gikk partiet tilbake til henholdsvis 9,2 % og 5,5 % av stemmene, et historisk bunnivå. Våren 1974 ble striden avsluttet med at hovedpersonene avtalte å forlate sine verv. Kompromisskandidaten ble Poul Schlüter, som overtok begge verv og forble i dem inntil 1993 (med unntak av avløsningen som partiformann ved [[Ib Stetter]] 1977–1981). De konservative var sterke tilhengere av dansk [[Det europeiske fellesskap|EF]]-medlemskap i 1973, og ble særlig opptatt av den økonomiske krisen som rammet Danmark i 1970-årene.<ref name="Historie 1961-1980" />

I [[folketingsvalget i Danmark 1981|1981]] innkasserte de ikke-sosialistiske partiene svært oppløftende resultater, for de konservatives vedkommende med 14,5 % av stemmene og 26 mandater. Poul Schlüter, den første og hittil siste konservative statsminister, dannet regjering sammen med Venstre, [[Centrum-Demokraterne]] og [[Kristeligt Folkeparti]] i 1982. I [[folketingsvalget i Danmark 1984|1984]] gjorde partiet sitt hittil beste valg med 23,4 % av stemmene og 42 mandater. I Schlüters regjeringstid sank arbeidsløsheten frem mot 1988, [[betalingsbalanse]]n ble bedre, og [[inflasjon]]en ble brakt under kontroll. I 1991 ble det også gjennomført en generell senking av inntektsskatten. Den økonomiske politikken ble dog preget av mange kompromisser ettersom Schlüter styrte gjennom en nesten sammenhengende parlamentarisk krise.<ref name="SNL Danmarks samtidshistorie" /> I ettertid blir Schlüter husket for sin pragmatiske orientering, i denne forbindelse også for uttalelsen om at «ideologi er noget bras.»<ref name="Information" />

Fra 1984 sank regjeringspartienes oppslutning ved hvert valg, og i 1988 fortsatte Schlüter som statsminister for en regjering utgått av Det Konservative Folkeparti, Venstre og Radikale Venstre. I [[folketingsvalget i Danmark 1990|1990]] tapte Schlüter-regjeringen enda et valg, og Radikale Venstre trakk seg ut, men regjeringen fortsatte som en topartiregjering. I 1993 måtte regjeringen fratre på grunn av rapporten om [[tamilsaken]]. Schlüter var da den lengstsittende danske statsminister siden Thorvald Stauning. Tidligere justisminister Erik Ninn-Hansen ble i [[riksrett]] i 1995 funnet skyldig i en ulovlig stans i familiegjenforeninger for [[tamiler]] 1987–1989. Den senere konservative justisministeren [[H.P. Clausen]] og statsminister Schlüter ble kritisert for å ha gitt Folketinget villedende og uriktige opplysninger.<ref name="SNL Danmarks samtidshistorie" />

=== Lederstrid, regjeringsparti og tilbakeslag ===
[[Fil:Connie Hedegaard, miljo- och samarbetsminister Danmark, under Nordiska radets session i Kopenhamn 2006.jpg|thumb|left|[[Connie Hedegaard]] har vært en sentral konservativ politiker som miljøvernminister og senere [[EU-kommissær]] for klima. {{Byline|Johannes Jansson/norden.org}}]]
[[Fil:Bendt Bendtsen og Brian Mikkelsen, 2014-05-25.jpg|thumb|Bendt Bendtsen (til venstre) avsluttet lederstriden i partiet og førte det inn i regjeringsposisjon. Til høyre er Brian Mikkelsen, flere ganger minister. {{Byline|Europa-Parlamentets Informationskontor i Danmark}}]]
[[Fil:20190613 Folkemodet Konservative Soren Pape Poulsen 0022 (48056435891).jpg|thumb|Søren Pape Poulsen foran valgmateriell som henspiller på det konservative gimmicken «Pape-power» i 2019. {{byline|News Øresund}}]]

Etter regjeringens avgang valgte Schlüter også å trekke seg som politisk leder og partiformann for de konservative. Tidligere finansminister [[Henning Dyremose]] var på tale som statsministerkandidat i noen døgn før Radikale Venstre gjorde det klart at de ikke ville støtte en borgerlig regjering. Dyremose var politisk leder i noen måneder før han tapte maktkampen i folketingsgruppen mot gruppeformann [[Hans Engell]] samme år.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Engell, Hans|år=2008|tittel=Farvel til Slotsholmen|forlag=Gyldendal|utgivelsessted=København|side=84–87|språk=dansk|isbn=978-87-02-07117-7}}</ref>

Engell, generalsekretæren og pressesjefen gikk under kallenavnet «de tre [[kardinal]]er.»<ref name="Rehling" /> Engell ønsket å ta kontroll over partiformannskapet, slik at Engell og [[Uffe Ellemann-Jensen]] kunne regnes som likeverdige statsministerkandidater for de borgerlige partiene. Engell lyktes ikke å presse [[Torben Rechendorff]] til å trekke seg før 1995.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Eskholm, Birgit|år=2005|tittel=Engell. Et portræt|forlag=Lindhardt og Ringhof|utgivelsessted=København|side=104–107|språk=dansk|isbn=978-87-11-11829-0}}</ref> Engells sentralstyring av partiet og promotering av sine tre unge støttespillere, [[Lene Espersen]], [[Gitte Seeberg]] og [[Henriette Kjær]], vakte misnøye i folketingsgruppen.<ref>{{Kilde www|url=http://politiken.dk/kultur/ECE129399/portraetbog-hans-engell-var-skrupelloes/|tittel=Portrætbog: Hans Engell var skrupelløs|forfatter=Ritzau|verk=Politiken|dato=17. november 2005|besøksdato=13. august 2014|språk=dansk}}</ref> Engell med støttespillere vurderte på et tidspunkt å bryte ut og danne et nytt parti, men dette ble det ikke noe av.<ref>{{Kilde www|url=http://www.information.dk/208287|tittel=Som vi ikke har set hende før|forfatter=Lykkeberg, Rune|verk=Dagbladet Information|dato=23. oktober 2009|språk=dansk|besøksdato=13. august 2014}}</ref> I 1995 inngikk partiet et oppsiktsvekkende forlik med [[Poul Nyrup Rasmussen]]s regjering om statsbudsjettet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Eskholm, Birgit|år=2005|tittel=Engell. Et portræt|forlag=Lindhardt og Ringhof|utgivelsessted=København|side=121–129|språk=dansk|isbn=978-87-11-11829-0}}</ref>

I 1997 måtte Engell trekke seg etter et trafikkuhell forårsaket av fyllekjøring, men spilte en sentral rolle i den etterfølgende lederstriden mellom [[Per Stig Møller]] og [[Pia Christmas-Møller]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.denstoredanske.dk/Danmarkshistorien/Gr%C3%A6nser_forsvinder/I_markedets_tegn/De_politiske_fronter/Konservative_kvaler,_liberale_gl%C3%A6der|tittel=Konservative kvaler, liberale glæder|forfatter=Rasmussen, Søren Hein|verk=Den Store Danske Encyklopædi|besøksdato=7. mai 2013}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.information.dk/165282|tittel=Kampen mellem de røde og de brune|dato=10. september 2008|verk=Dagbladet Information|forfatter=Qvortrup, Mads|besøksdato=7. mai 2013}}</ref> Per Stig Møller, sønn av Poul Møller, ble sittende frem til [[folketingsvalget i Danmark 1998|folketingsvalget i 1998]], som ble nedslående for partiet med 8,9 % av stemmene. De borgerlige partiene var ett mandat unna flertall. Møller var senere utenriksminister og kulturminister i regjeringssamarbeidet med Venstre. Pia Christmas-Møller, grandniese av John Christmas Møller, samt [[Poul Andreassen]] overtok som henholdsvis politisk leder og partiformann. Lederstriden fortsatte, men Andreassens misjon som overgangsfigur ble oppfylt idet [[Bendt Bendtsen]] ble lansert som en kompromisskandidat mellom fløyene i 2000.<ref name="Skou" /><ref name="TV 2">{{Kilde www|url=http://nyhederne.tv2.dk/article.php/id-24193567:poul-andreassen-er-d%C3%B8d-81-%C3%A5r.html?rss|tittel=Poul Andreassen er død, 81 år|utgiver=TV 2 Danmark|dato=7. august 2009|språk=dansk|besøksdato=2014-08-13|arkiv-dato=2015-09-26|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150926002224/http://nyhederne.tv2.dk/article.php/id-24193567:poul-andreassen-er-d%C3%B8d-81-%C3%A5r.html?rss|url-status=yes}}</ref>

Under Bendtsen stabiliserte Det Konservative Folkeparti seg på ca. 10 % av stemmene ved valg. Mellom 2001 og 2011 dannet Venstre og Det Konservative Folkeparti regjeringer under ledelse av [[Anders Fogh Rasmussen]] og [[Lars Løkke Rasmussen]]. De konservative hadde et ambivalent forhold til regjeringens støtteparti, Dansk Folkeparti. Regjeringene gjennomførte blant annet skattelettelser, en [[strukturreformen|forvaltningsreform]] og strengere restriksjoner på innvandring fra land utenfor [[EØS]]-området. Danmark deltok i de militære operasjonene i [[Afghanistan]] og [[Irak]]. I en rolig periode kunne Bendtsen tre tilbake til fordel for Lene Espersen 2008.<ref>{{Kilde www|url=http://politiken.dk/politik/article564722.ece|tittel=Bendtsen stopper som K-formand|utgiver=Politiken|dato=9. september 2008|språk=dansk|besøksdato=2014-08-13|arkiv-dato=2012-03-02|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120302094907/http://politiken.dk/politik/article564722.ece|url-status=død}}</ref> Espersen gikk etterhånden fra å være populær i pressekretser til å bli omgitt av flere skandaler. Skuffelsen over at hun ikke maktet å løfte partiets velgertilslutning, gjorde at hun til sist måtte gå av til fordel for [[Lars Barfoed]] på nyåret i 2011.<ref>{{Kilde www|url=http://ekstrabladet.dk/nyheder/politik/article1487357.ece|tittel=Derfor gik det så galt for Lene Espersen|verk=Ekstra Bladet|forfatter=Engell, Hans|dato=14. januar 2011|besøksdato=13. august 2014|språk=dansk}}</ref> Henriette Kjær forsvant samtidig fra postene som gruppeformann og politisk ordfører, noe som banet vei for [[Brian Mikkelsen]] i en fremskutt posisjon.<ref>{{Kilde www|url=http://www.b.dk/nationalt/luksusfaelden-klapper|tittel=Luksusfælden klapper|verk=Berlingske|forfatter=Karker, Andreas og Krog, Thomas Nørmark|dato=9. oktober 2011|besøksdato=13. august 2014|språk=dansk}}</ref>

Ved [[folketingsvalget 2011|folketingsvalget i 2011]] ble partiets tilslutning halvert til 4,9 % av stemmene, noe som i stor grad ble årsaken til at Venstre og Det Konservative Folkeparti tapte regjeringsmakten. Etter greide Barfoed i liten grad å heve partiets velgertilslutning, men gjorde et forholdsvis sterkt valg til Europaparlamentet i mai 2014. Etter å ha håndplukket sin etterfølger, Søren Pape Poulsen, trakk Barfoed seg som politisk leder i august 2014. Poulsen var en populær borgermester i [[Viborg kommune]], og inntok partiledelsen til tross for at han ikke var medlem av Folketinget.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dr.dk/Nyheder/Politik/2014/08/06/184414.htm|forfatter=Munksgaard, Pia Glud|tittel=Viborgs borgmester bliver ny konservativ leder|utgiver=DR|dato=6. august 2014|besøksdato=7. august 2014|språk=dansk}}</ref> Poulsen overtok som partiformann under et ekstraordinært landsmøte i september.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dr.dk/Nyheder/Politik/2014/08/07/061956.htm|forfatter=Ritzau|tittel=Sådan vælger De Konservative ny leder|utgiver=DR|dato=7. august 2014|besøksdato=7. august 2014|språk=dansk}}</ref> Ved [[folketingsvalget 2015|folketingsvalget i 2015]] fikk partiet sin historisk laveste oppslutning med 3,4 %, og gikk tilbake fra åtte til seks mandater. Søren Pape Poulsen ble valgt til Folketinget, og varslet at de konservative trolig ikke ville søke regjeringsmakt selv, men støtte en borgerlig regjering.<ref>{{Kilde www|url=http://politik.tv2.dk/valg2015/2015-06-19-pape-svaert-at-se-konservative-i-en-regering|tittel=Pape: Svært at se Konservative i en regering|forfatter=Ritzau|utgiver=TV 2|dato=19. juni 2015|besøksdato=25. juni 2015|språk=dansk|arkiv-dato=2015-06-26|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150626135816/http://politik.tv2.dk/valg2015/2015-06-19-pape-svaert-at-se-konservative-i-en-regering|url-status=yes}}</ref>