Redigerer Den venezuelanske uavhengighetskrigen (avsnitt)

==Den første republikken==
[[Fil:Firma del acta de independencia de Venezuela.jpg|thumb|left|250px|''Selvstendighetserklæringen blir undertegnet'', malt i [[1876]] av Martin Tovar y Tovar.]]
{{Kampanjeboks latinamerikansk uavhengighet}}
{{Kampanjeboks søramerikansk uavhengighet}}
[[Fil:Mapa de Venezuela, N. Granada y Quito, 1819 y 1820.jpg|thumb|right|250px|Krigen i Venezuela, Colombia og [[Ecuador]], [[1819]]–[[1820]], av Agostino Codazzi.]]


[[19. april]] [[1810]] klarte kommunerådet (''cabildo'') for [[Caracas]] å avsette den spanske guvernøren og generalkapteinen [[Vicente Emparán]]. En junta ble deretter opprettet i Caracas, den såkalte øverste Caracas-juntaen, og snart fulgte flere venezuelanske provinser Caracas' eksempel. Caracas-juntaen oppfordret de venezuelanske provinsene til å opprette en regjering for å styre regionen. Først opprettholdt både juntaen og kongressen "Ferdinand VIIs rett," som betydde at de regnet seg selv som en del av det spanske monarkiet, men de ønsket likevel å opprette en egen regjering på grunn av den franske okkupasjonen av [[Den iberiske halvøy]]. 

Etter hvert som kongressen vurderte alternativene, fikk den fraksjonen som ønsket full selvstendighet fort mer støtte. Denne fraksjonen ble ledet av personer som [[Francisco de Miranda]], en langtidsforvist venezuelaner, og [[Simón Bolívar]], en ung ''criollo''-aristokrat. Begge var påvirket av [[opplysningstida]]s idéer og [[den franske revolusjon]]ens eksempel. Kongressen erklærte [[den venezuelanske uavhengighetserklæringen|Venezuelas uavhengighet]] [[5. juli]] [[1811]], og dermed ble [[den første venezuelanske republikk]] opprettet. 

Til og med før kongressen hadde begynt sitt møte i november [[1810]], hadde det brutt ut [[borgerkrig]] mellom de som støttet juntaene og ønsket selvstendighet og rojalistene som ville opprettholde unionen med Spania. To provinser, [[Zulia|Maracaibo]] og [[Guyana-regionen|Guayana]], samt ett distrikt, [[Coro-regionen|Coro]], anerkjente aldri Caracas-juntaen, og forble heller lojale mot regjeringa i Spania. Republikken forsøkte å få disse regionene under sin kontroll ved å sende militære ekspedisjoner mot dem, men dette mislyktes, mens i [[Valencia (Venezuela)|Valencia]] klarte republikken å slå ned et anti-republikansk opprør i [[1811]]. 

Fram til [[1812]] hadde situasjonen blitt betydelig forverret for den unge republikken. Den hadde få ressurser og rojalistene satte opp en [[blokade]] rundt landet, selv handelsskip fra England og [[Amerikas forente stater]] ikke hadde noen særlig problemer med å komme seg forbi denne, og [[26. mars]] [[1812]] ble de republikanske områdene utsatt for det fryktelige [[Caracas-jordskjelvet]] i [[1812]], hvor 15-20&nbsp;000 mennesker skal ha dødd. I denne desperate tida ble Miranda gitt diktatorisk makt, men han klarte ikke å stoppe rojalistenes fremmarsj ledet av kaptein [[Juan Domingo de Monteverde]]. Midt på sommeren, etter [[slaget ved San Mateo]], kollapset republikken. Miranda kapitulerte til Monteverde, og han undertegnet en [[våpenhvile]] [[25. juli]] 1812.