Redigerer Den spanske borgerkrig (avsnitt)

== Militær oppstand ==
=== Kuppforsøk ===

Den republikanske regjeringen hadde sendt de offiserene de var utrygge på, som general [[Manuel Goded Llopis]], [[Emilio Mola]] og generalstabssjefen general Franco til poster langt unna Madrid. Mellom 5. og 12. mars var det flere konspiratoriske møter i Madrid mellom en rekke generaler, blant dem også [[Gonzalo Queipo de Llano]]. I deres planlagte oppstand skulle [[José Sanjurjo]], som hadde ledet et kuppforsøk i 1932, være frontfiguren. Selv om regjeringen ble advart mot disse planene, ble advarslene oversett.

Borgerkrigen ble utløst av denne militære oppstanden av en gruppe høyere offiserer. Starttidspunktet var [[17. juli]] kl 05.00 for styrkene i Afrika, og et døgn senere for styrkene i selve Spania. Kuppmakerne sikret seg først kontroll i Afrika umiddelbart, slik at flest mulig av disse styrkene kunne settes inn i [[Andalucía]] så snart som mulig. Franco var på denne tiden «forvist» til [[Kanariøyene]], men reiste natt til 17. juli med postbåten fra [[Santa Cruz de Tenerife]] til [[Las Palmas]], og derfra videre med leiet fly til [[Spansk Marokko]].<ref name="Lindqvistt373">Lindqvist, side 373</ref>

Generalene planla et raskt statskupp, og aksjonene i Nord-Afrika gikk etter planen, slik at elitestyrkene her kunne settes inn i selve Spania<ref name="Lindqvistt373" /> sammen med {{formatnum:75000}} «frivillige» [[Marokko|marokkanere]].<ref name="Lindqvistt373" /> Men andre steder i Spania gikk ikke kuppet etter planen og kuppmakerne lyktes ikke å sikre seg kontroll over flere store byer, herunder Madrid. Der ble de militære holdt inne i Montaña-leiren, og leiren falt neste dag etter blodige kamper og en påfølgende massakre. I Barcelona ble opprørerne slått av væpnede anarkister og syndikalister. General Goded, som hadde fløyet inn fra sitt tjenestested på [[Balearene]], ble tatt til fange i Barcelona og senere henrettet.

=== Reaksjoner på kuppet ===

Både innen hæren og [[Guardia Civil]] gikk lojaliteten begge veier, i tillegg gikk også væpnede arbeidergrupper til aksjon flere steder og nøytraliserte opprørsvennlige enheter og slik sikret byen for republikken. Den spanske marinen var langt mer klassedelt enn hæren, noe som førte til at de lavere offiserene og menige mannskapene var bedre politisk organisert og hadde en større avstand til det høyere befalet.<ref>Beevor 2009, side 116</ref> De gjorde derfor opprør og overtok fartøyene da de fikk beskjed om å gå til nasjonalistiske havner, og nasjonalistene fikk ikke den fartøystøtten de hadde basert seg på for å sikre transport av soldater fra Marokko til Den iberiske halvøy. Karlistene mobiliserte sin milits til støtte for opprøret. Etter bare to dager, 19. juli, møtte 8&nbsp;000 bevæpnede karlister iført sine karakteristiske røde [[beret]]er klare til kamp i [[Pamplona]].<ref>Beevor 2009, side 109</ref>

Et effektivt forsvar ble imidlertid hindret av at regjeringen ikke ønsket å bevæpne sivilbefolkningen, da Folkefronten var preget av store interne motsetninger og det eksisterte en gjensidig mistillit mellom regjeringen og dens velgere. Regjeringen manglet autoritet og ved utbruddet av krigen hadde den ikke lenger mulighet til å opprettholde lov og orden. Selve kuppet utløste også revolusjonær aksjon fra deler av arbeiderbevegelsen.<ref name="AAB" />

=== Frontene etablerer seg ===
{|
|[[Fil:Spanis Civil War 1936.svg|miniatyr|venstre|Den militære situasjonen to måneder etter at oppstanden startet. Det blå området viser kuppmakernes posisjon ved kuppet, det grønne de første erobringene]]
Til sammen førte dette til at noe over halvparten av Spanias territorium, med rundt 14 millioner innbyggere (mot opprørernes 11 millioner) forble under republikkens kontroll, blant annet Madrid og området fram til middelhavskysten, herunder [[Valencia]], Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, samt områdene sørover mot [[Andalucía]]. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden. Mye av den væpnede motstanden kom fra [[Milits|arbeidermilits]] organisert av [[Confederación Nacional del Trabajo|CNT]] og [[Federación Anarquista Ibérica|FAI]].

I august ble frontene og deres kontrollerte soner klarere. I de nasjonalistkontrollerte områdene ble det tidlig etablert en militærstat, mens det politiske kaoset, rivaliseringen og kranglingen fortsatte innen det republikanske området som stadig krympet. Republikkens regjering ble stadig mer lammet av sammenbruddet i sentraladministrasjonen, nasjonalistenes opprør, samtidig som venstresiden presset på for å få en venstreorientert revolusjon.<ref>Beevor 2009, side 154</ref> I tillegg hadde de republikanske styrkene dårlig utstyr, dårlig kunnskap og svak disiplin.<ref>Se for eksempel Beevor 2009, side 231-232</ref>

4. september 1936 ble [[Francisco Largo Caballero]] utnevnt til stats- og krigsminister. Han gikk inn for fellesskap mellom [[sosialisme|sosialistene]], [[kommunist]]ene, det [[venstresosialisme|venstresosialistiske]] [[POUM]], [[anarkosyndikalist]]ene og venstreorienterte katolikker. I tillegg til krigføringen, la han særlig vekt på å opprettholde regjeringens autoritet i det republikansk-kontrollerte området. POUM og CNT var imot å oppløse [[milits|partimilitsene]] og la disse styrkene gå inn i den republikanske hæren, hvor politiske offiserer fra PCE etter hvert fikk stor innflytelse.

Etter press fra [[Josef Stalin]], og som en forutsetning for videre sovjetisk våpenhjelp, gikk PCE fra [[3. mai]] til [[8. mai]] [[1937]] til væpnet aksjon mot POUM, som ble beskyldt for å være [[trotskisme|trotskistisk]], og delvis også mot CNT. Dette førte til regjeringskrise, hvor kommunistene fikk presset igjennom at Caballero skulle gå av som regjeringssjef [[17. mai]]. Den mer sentrumsorienterte [[Juan Negrin]] (også fra PSOE) ble ny statsminister, da kommunistene mente han var mer på deres linje slik situasjonen var. Videre utover høsten 1937 overtok kommunistene mer og mer av kontrollen også over de væpnede styrkene hvor ikke-kommunister ble avsatt, nektet forfremmelse, forsyninger og sanitet eller utsatt for tortur og internering av den [[NKVD]]-styrte hemmelige tjenesten SIM (''Servicio de Investigación Militar'') som ble opprettet 9. august 1937. Samlet svekket dette kampmoralen på den republikanske siden dramatisk.<ref>Beevor 2009, side 400 og 404-405</ref> Videre førte den kommunistiske militære strategien og de metodene de brukte, til at de mistet støtte.<ref>Beevor 2009, side 494</ref>
|}

=== Styrkefordeling ved borgerkrigens innledning ===

Nasjonalistene hadde en stor fordel gjennom kontrollen over den 40&nbsp;000 mann store kamperfarne Afrikahæren. I tillegg hadde de kontroll over 50&nbsp;000 mann fra den langt mindre trente hjemmehæren, 2/3 av den paramilitære politistyrken '' carabineros'' og noe over halvparten av Guardia Civil; de tre siste væpnede politistyrkene utgjorde en styrke på 30&nbsp;000 mann på kuppmakernes side. Samlet var opprørernes styrke på 130&nbsp;000 mann, mens republikken på dette tidspunktet hadde rundt 90&nbsp;000 til disposisjon.