Redigerer Den spanske arvefølgekrigen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Europe, 1700 - 1714.png|miniatyr|left|300px|Grensene i Europa etter [[freden i Rijswijk]], og før den spanske arvefølgekrig]]
På slutten av 1690-tallet hadde den økende dårlige helsen til kong Karl II av Spania ført til stadige bekymringer for problemene med hans manglende etterfølger, et problem som lå under det meste av europeisk diplomati for flere tiår. Ved slutten av 1600-tallet var Spania ikke lenger en ledende verdensmakt i Europa, men [[det spanske imperiet]] – i all vesentlighet et enormt forbund som dekket kloden, og som spanjolene pleide å referere til som et «monarki» – forble vesentlig og utholdende.<ref>Storrs (2006): ''The Resilience of the Spanish Monarchy 1665–1700'', s. 7, 231</ref><ref>Kamen (2001): ''Philip V'', s. 15</ref> Foruten Spania besto de øvrige spanske besittelsene i Europa av [[Balearene]] (øygruppen i middelhavet bestående av [[Mallorca]], [[Menorca]], og de pityuiske øyer), [[de spanske Nederlandene]], [[hertugdømmet Milano]], [[Sicilia]], [[kongedømmet Napoli]], [[Sardinia]], Finale (dagens [[Liguria]]) og klientstaten [[Stati degli presidii]] ved kysten av [[Toscana]]. De oversjøiske besittelsene besto av [[Filippinene]], spansk [[Vestindia]] (''Antillas Españolas''), [[Florida]], og store deler av [[Nord-Amerika|Nord-]] og [[Sør-Amerika]], og flere byer i [[Nord-Afrika]]. Det spanske imperiet var i nedgang, men forble det største av de europeiske oversjøiske rikene, og var fortsatt aktivt og innflytelsesrikt på den europeiske og globale scenen.<ref>Storrs: ''Spanish Monarchy'', s. 15–16</ref>

Karl II hadde blitt konge som følge av at hans far, [[Filip IV av Spania]], døde i 1665, men Karl II var det fatale resultatet av stor [[innavl]] i det spanske habsburgdynastiet, preget av omfattende fysisk, intellektuell og følelsemessige funksjonshemminger, og han var selv fullstendig ute av stand til å avle en arving. Han hadde hyppige epileptiske anfall og var hjemsøkt av hallusinasjoner. Han var nesten døv, blind, lam og tannløs da han døde i 1700. Kroppen var full av svulster og oppsamlet vann. Han var den siste mannlige etterkommer av det spanske habsburgdynastiet og hadde levd langt lengre enn noen hadde forventet.<ref>Haraldsen, Ingunn (19. april 2009): [http://forskning.no/historie/2009/04/innavl-til-kongelig-besvaer «Innavl til kongelig besvær»], ''Forskning.no''</ref>

Da [[freden i Rijswijk]] førte til en slutt for [[niårskrigen]] (1688–1697) mellom [[Frankrike]] og den såkalte [[storalliansen (Augsburgligaen)]], vendte de europeiske statsmennene sin oppmerksomhet til problemet til den spanske etterfølgelsen før Karl II var død. Til syvende og sist var de fremste rivalene til å arve den spanske tronen arvinger og etterkommere av kong [[Ludvig XIV av Frankrike]] fra [[huset Bourbon]], og den østerrikske habsburgeren keiser [[Leopold I av Det tysk-romerske rike]]. Begge var svigersønner av Filip IV av Spania og sønnesønner av [[Filip III av Spania]]. Begge var sterke i sin overbevisning om deres rett til å arve tronen. Imidlertid var arven så enorm stor at om det skjedde ville det øke enten fransk eller østerriksk politisk makt på så dramatisk vis at det truet europeisk maktbalanse og hegemoni, og var således av den ytterste betydning for Europa som helhet.<ref>McKay & Scott (1984): ''The Rise of the Great Powers'', s. 54</ref><ref>Ingrao (1979): ''In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy'', s. 105</ref>

=== Rivaliserende krav på den spanske trone ===
[[Fil:Louis XIV of France.jpg|thumb|170px|''Portrett av Ludvig XIV'' (1638–1715). Oljemaleri av [[Hyacinthe Rigaud]] ca. 1701. Den spanske arvefølgekrigen var den franske kongens siste krig.]]
I motsetningen til den franske trone kunne den spanske bli arvet av eller via en kvinne i mangelen av en direkte mannlig arvtaker.<ref>Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 493</ref> Den neste i rekken etter Karl II var derfor hans to søstre, [[Maria Theresia av Spania|Maria Theresia den eldre]], og [[Margaret Theresia av Spania|Margaret Theresa]]. Maria hadde giftet seg med Ludvig XIV i 1660 og med ham hadde hun en sønn, arveprinsen [[Ludvig, Le Grand Dauphin]]. Om det hadde vært et spørsmål om arvelige rettigheter var det Le Dauphin som ville ha vært den antatte arvingen til det spanske monarki, men Maria hadde gitt avkall på sitt krav på tronfølge for å få tilbakebetalt medgiften som tilsvarte en halv million britiske gullkroner (en gullkrone = fem [[shilling]]er).<ref>Ingrao (1979): ''The Habsburg Monarchy'', s. 105; Kamen (1969): ''The War of Succession in Spain'', s. 1</ref>

Testamentet til hennes far, Filip IV, tok opp dette avkallet og testamenterte hjemfallsrett av alle de spanske besittelser til sin yngre datter Margaret. Imidlertid benyttet de franske delvis unnskyldningen at medgiften som var lovet til Maria hadde aldri blitt betalt, og insisterte på at hennes avkall på tronen ikke var gyldig. Det var heller ikke klart om en prinsesse hadde lov til å gi avkall på rettighetene til sine ufødte barn.<ref>Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 493; Chandler (2003): ''Marlborough'', s. 50</ref>

[[Leopold I av Det tysk-romerske rike|Leopold I]] giftet seg med Margaret Theresa i 1666. Da hun døde i 1673 hadde hun etterlatt seg en levende arving, [[Maria Antonia av Østerrike|Maria Antonia]], som i 1685 giftet seg med [[Maximilian II Emanuel av Bayern|Max Emanuel]], kurfyrste av Bayern. Kort tid før sin død i 1692 fødte hun en sønn, [[Josef Ferdinand av Bayern|Josef Ferdinand]]. Da hun giftet seg hadde Maria formelt gått med på å oppgi sine rettigheter til den spanske tronen til fordel for Leopold Is sønner fra hans tredje ekteskap: den eldre erkehertug [[Josef I av Det tysk-romerske rike|Josef]] (født 1678), som kom til å etterfølge Leopold I som [[tysk-romersk keiser]] og som hersker av de østerrikske [[Habsburgmonarkiet|Habsburg-landene]], og den yngre erkehertug [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl VI]], som Leopold I fremmet som kandidat til å arve den spanske tronen.<ref>Ingrao (1979): ''The Habsburg Monarchy'', s. 105; McKay & Scott (1984): ''The Rise of the Great Powers'', s. 55</ref> Imidlertid var det avkall som var påført Maria Antonia udiskutabelt og ikke anerkjent i Spania hvor statsrådet isteden ønsket velkommen prospektet Josef Ferdinand – et barnebarns barn av Filip IV – som arving til hele imperiet. Bayerns krav fikk også støtte fra de maritime stormaktene England og de forente Nederlendene, som til tross for garantier til Leopold I i allianseavtalene av 1689, anerkjente at [[Wittelsbach|huset Wittelsbach]] ikke innebar noen trussel for maktbalansen i Europa.<ref>Wolf (1962): ''The Emergence of the Great Powers'', s. 60; Ingrao (1979): ''The Habsburg Monarchy'', s. 105; Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 170–172</ref>

Om han så valgte kunne Ludvig XIV tvinge sin vilje på Spania med våpenmakt, men niårskrigen hadde vært en umåtelig drenering av Frankrikes ressurser. I tillegg hadde Leopold Is krig med [[Det osmanske rike|de osmanske tyrkere]] på Balkan under [[den store tyrkiske krig]] kommet nær sin vellykte avslutning, og keiseren ville snart komme i en posisjon hvor han kunne overføre sin energi til vesten og understøtte sitt krav på arve den spanske tronen. For å få støtte vendte Ludvig XIV seg til sin langvarige rival [[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]], som både var nederlandsk [[stattholder]] og [[Liste over britiske monarker|konge av England]] (som Vilhelm III). England og de forente Nederlendere hadde sine egne kommersielle, strategiske og politiske interesser innenfor det spanske imperiet, og de var ivrige etter å komme tilbake til fredelig handel. Imidlertid var de maritime statsmaktene i en svekket tilstand og begge hadde redusert sine militære styrker ved niårskrigens konklusjon. Ludvig XIV og Vilhelm III forsøkte derfor å løse problemet om spansk etterfølgelse ved forhandlinger, basert på prinsippet om deling (i begynnelsen uten tidligere referanse til domstoler i verken Spania eller Østerrike) som ville få effekt etter Karl II var død.<ref>Clark (1971): ''From the Nine Years War to the War of the Spanish succession'', s. 382–283; McKay & Scott (1984): ''The Rise of the Great Powers'', s. 54–5; Wolf (1962): ''The Emergence of the Great Powers'', s. 59–60</ref>

=== Avtaler om deling ===
[[Fil:Leopold I of Habsburg.jpg|thumb|170px|''Portrett av Leopold I, tysk-romersk keiser'' (1640–1705). Ukjent maler.]]
Den første [[Haag-traktaten (1698)|avtale om deling]], signert av den franske [[Camille d'Hostun, duc de Tallard|hertugen av Tallard]] og den engelske [[William Bentinck, 1. jarl av Portland|jarlen av Portland]] den 26. september 1698 og ratifisert den 11. oktober. Avtalen allokerte Napoli og Sicilia, havnene i [[Toscana]], Finale, og den [[Baskerland|baskiske]] provinsen [[Gipuzkoa]] til den franske arveprinsen; Leopold Is andre sønn, erkehertug Karl, ville motta hertugdømmet Milano og dets besittelser. Imidlertid, det meste av imperiet – det meste av iberiske Spania, de spanske Nederlandene, Sardinia, og de oversjøiske områdene – ville bli overført til Josef Ferdinand av Bayern.<ref>Clark (1971): ''From the Nine Years War to the War of the Spanish succession'', s. 393</ref> Under Josef ville det spanske monarkiet forbli uavhengig av både fransk og østerriksk kontroll, men hans altfor tidlige død i februar 1699 veltet planen og gjorde det nødvendig å trekke opp en ny avtale, [[London-traktaten (1700)|den andre avtalen om deling]], den preliminære ble signert mellom Vilhelm III og Tallard den 11. juni 1700, og deretter ratifisert av [[generalstatene]] (det nederlandske parlamentet) den 25. mars 1700.<ref>McKay & Scott (1984): ''The Rise of the Great Powers'', s. 55; Ingrao (1979): ''In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy'', s. 106; Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 172–174</ref>

[[Fil:Charles II of Spain anonymous portrait.jpg|thumb|left|170px|''Karl II, konge av Spania''
 (1665–1700). Anonym maler. Hans død utløste den spanske arvefølgekrigen.]]
Det spanske imperiet ble nå delt mellom de tre gjenværende kandidatene. Ved den nye avtalen mottok erkehertug Karl det meste av Spania, de spanske Nederlandene, Sardinia, og de oversjøiske besittelsene. Den franske arveprinsen ville motta Gipuzkoa foruten resten av Spanias italienske besittelser under den forståelse at Milano ville bli byttet med [[hertugdømmet Lothringen]], som deretter ville bli lagt inn under Frankrike.<ref>Symcox (1983): ''Victor Amadeus'', s. 136; McKay & Scott (1984): ''The Rise of the Great Powers'', s. 55. Om hertugen nektet å godta utvekslingen ville Ludvig XIV beregne et tilsvarende skjema med [[Huset Savoia|hertugen av Savoia]].</ref> For Leopold I var imidlertid kontrollen av Spania og dets kolonirike av mindre betydning enn Italia var, i særdeleshet var Milano, som han anså som vesentlig for sikkerheten for Østerrikes sørvestlige flanke. Selv om Leopold I og hans ministre var villige til å akseptere en form for deling, ville de ikke gå med på en avtale som stengte østerrikerne ute av Italia. Leopold I motsatte seg derfor den andre avtalen om deling. Det var grunnet delvis Habsburgdynastiet, men ved å motsette seg en deling av det spanske monarkiet håpet keiseren å skape et godt inntrykk i Madrid hvor ideen om deling ble møtt med bestyrtelse.<ref>Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 175–176; Ingrao (1979): ''In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy'', s. 106</ref>

Fremst i tankene til de spanske ministrene var behovet for å bevare deres imperium inntakt og la det bli styrt av en som var mektig nok til å garantere dets integritet og helhet.<ref>Kamen (1969): ''The War of Succession in Spain'', s. 3; Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 176</ref> Bevaringen av hele imperiet for den neste generasjonen av spanjoler var drivkraften i de siste månedene av Karl IIs liv, men ''grandeene'', den spanske adelen, ledet av kardinal [[Luis Manuel Fernández de Portocarrero|Portocarrero]] visste at militært var deres land underlagt nåden til nabolandene Frankrike og Østerrike, og uten en krigsflåte, kunne det ikke håpe på å legge makt bak sine krav. Følgelig ble Karl II presset på sitt dødsleie av sine ministre til å signere sitt siste testamente den 3. oktober 1700 som annullerte avsvergelsene som ble påført Maria Theresa og fikserte hele arven til den yngre sønnesønnen til Ludvig XIV, [[Filip V av Spania|Filip av Anjou]]. Da Filip ikke var umiddelbart i rekken for å arve den franske tronen (den franske arveprinsen, Le Dauphin, og [[Ludvig, hertug av Burgund]], som mellom ham og tronen), håpet den spanske regjeringen at dette opplegget ville være akseptabelt for de europeiske statene som fryktet en forening av de spanske og franske tronene under èn monark. Om Filip skulle dø eller nekte, ville tilbudet gå til hans yngre bror, [[Karl, hertug av Berry]]; om de begge nektet, ville den udelte arven bli tilbudt erkehertug Karl.<ref>Clark (1971): ''From the Nine Years War to the War of the Spanish succession'', s. 396–397; Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 503–504</ref>

[[Fil:Recognition of the Duke of Anjou as King of Spain.png|thumb|300px|'' Anerkjennelsen av hertugen av Anjou som konge av Spania under navnet Filip V, den 16. november 1700'', maleri av [[François Gérard]].]]
Kong Karl II av Spania døde endelig den 1. november 1700. Ludvig XIV sto nå overfor et dilemma som han selv mente var vanskelig å løse. Om han forbød hertugen av Anjou å akseptere den spanske tronen og isteden godtok den andre delingsavtalen – som Leopold I hadde nektet å signere og som spanjolene nektet å anerkjenne – ville erkehertug Karl bortimot helt sikkert bli anerkjent som konge av Spania og av alle dets besittelser, som stipulert i Karl IIs siste testamente. De østerrikske habsburgere ville samle enorm makt mens Frankrike ville få ingenting, og krig mellom Frankrike og Østerrike ville være umulig å unngå. Å akseptere testamentet til Karl II ville også bety krig med Leopold I, men i dette tilfellet ville Frankrike være alliert med Spania i å forsvare rettighetene som anerkjent i det spanske monarkiet. Uansett tilfelle ville den franske kongen mistenke at de maritime statsmaktene, bekymret for freden, være enten nøytrale eller halvhjertet involvert, så lenge som den franske og spanske kronen ikke var forent under én monark. Med disse overveielsene besluttet Ludvig XIV å akseptere Karl IIs siste testamente, og sendte sin sønnesønn til Madrid for å bli konge som Filip V av Spania.<ref>Trevelyan (1930–34): ''England'', '''I''', s. 134; Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 507</ref>