Redigerer Den skotske uavhengighetskrig (avsnitt)

== Den første uavhengighetskrig: 1296-1328 ==
:''Utfyllende artikkel: [[Konkurrentene til den skotske trone]]''
=== Opptakt til krigen: 1286-1292===
[[Fil:Skottland kart.jpg|thumb|Sentrale Skottland med viktigste byer og historiske steder.]]
Etter at [[Margrete av Skottland|Margrete fra Norge]] var død, var det igjen åpen hvem som skulle ta den skotske tronen. 13 utfordrere sto frem. De to hovedutfordrerne var [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]] (bestefar til den framtidige kong [[Robert Bruce]]) og [[John Balliol]], lord av Galloway.

I frykt for [[borgerkrig]] mellom familiene Bruce og Balliol og deres tilhengere, skrev Vokterne til [[Edvard I av England]] og ba ham komme nordover og være upartisk dommer mellom partene. Kong Edvard så dette som den sjansen han lenge hadde ventet på til å erobre Skottland. Han hadde allerede tatt [[Wales]]. Han ville være hersker over ''alle'' De britiske øyer.

[[Fil:Edward I and II.jpg|thumb|left|upright|Edvard I og sønnen Edvard II, prins av Wales]]
I 1291 kom Edvard nordover og slo fast at han kom som overkonge av Skottland for å handle som rådgiver til etterfølgeren av den skotske krone. Den som ble skottenes konge måtte anerkjenne ham som overkonge. Det satte skottene i en vanskelig situasjon. Gjennom alle forhandlingene hadde Edvard sin profesjonelle arme stående klar i tilfelle situasjonen tilspisset seg. Skottene fikk tre uker på å bestemme seg. Men uten konge og uten en hærstyrke tilgjengelig hadde skottene ikke noe valg. De godtok Edvard som overkonge og ville akseptere hans råd. Deres beslutning kan ha vært influert av at majoriteten av de skotske adelsmennene hadde store eiendommer i England som ville ha gått tapt om de avviste Edvard.

Den 11. juni ga Edvard I, i egenskap som skotsk overkonge, ordre om alle skotske festninger og slott skulle på «temporær basis» være under hans kontroll og at alle skotske tjenestemenn skulle gå av og at nye ville bli innsatt av ham selv. To dager senere samlet Vokterne og de ledende skotske adelsmenn seg i [[Upsettlington]] for å sverge troskap til kong Edvard som deres overkonge. Alle skotter ble også pålagt å betale skatt til Edvard, enten personlig eller ved et av de utpekte stedene innen 27. juli 1291.

Det var 13 møter fra mai til august 1291 i [[Berwick-upon-Tweed|Berwick]] hvor utfordrerne til tronen redegjorde for sine krav foran Edvard i det som ble husket som Den store anledningen (''the Great Cause''). Kravene til de fleste ble avvist ettersom deres tilhørighet til tronen var av illegitim avstamming. Valget sto igjen mellom Balliol, Bruce og [[John de Hastings, 2. baron Hastings]].

Hastings ønsket at kongedømmet skulle bli delt i tre like store deler mellom de tre mennene, mens både Bruce og Balliol slo fast at riket var udelelig. Skottene ønsket å holde landet samlet, og Hastings ble derfor diskvalifisert.

Den 3. august ba Edvard både Balliol og Bruce om å velge 40 dommere hver, mens hans selv ville ha 24 til å avgjøre tvisten. Det ble så en utsettelse til juni 1292. Da de kom sammen klarte de 104 dommerne ikke gjøre et klart valg. Det ble en ny utsettelse inntil 10. oktober 1292, og denne gangen fikk Edvard dommerne til å bli enes om at ''han'' – som overkonge – hadde retten til å tildele kongeverdigheten på samme måte som han kunne tildele et baroni eller et grevskap.

=== England bestemmer ===
[[Fil:SetonArmorialJohnBalliolAndWife.jpg|thumb|upright=0.88|John Balliol og hans kone.]]
Edvard valgte Balliol den 17. november 1292 og den [[30. november]] ble han kronet som konge av skottene ved [[Scone Abbey]]. Den 26. desember i [[Newcastle upon Tyne]] måtte kong John Balliol sverge troskap til kong Edvard for å ha mottatt kongedømmet Skottland. Edvard gjorde det klart at han anså Skottland som sin [[vasallstat]]. Balliol var altfor svak til å protestere, mens skottene mislikte Edvards krav. I 1294 ga Edvard ordre til Balliol om møte opp for ham og ga ham deretter ordre om å skaffe skotske tropper og penger til Englands invasjon av Frankrike innen 1. september 1294.

Da Balliol kom tilbake til Skottland hadde han et møte med rådsforsamlingen og etter et par dager med opphisset debatt la de planer for å motarbeide Edvards ordre. Et par uker senere ble et skotsk parlament dannet og et krigsråd bestående av tolv mann (fire jarler, fire baroner og fire biskoper) ble utpekt til å råde Balliol.

Sendebud ble øyeblikkelig sent til kong Filip IV av Frankrike for å informere ham om de engelske krigsplanene. De forhandlet også fram en gjensidig avtale om at Skottland skulle invadere England om England invaderte Frankrike. Til gjengjeld skulle Frankrike støtte Skottland. Traktaten ble sikret ved at det skulle arrangeres et bryllup mellom John Balliols sønn [[Edvard Balliol]] og [[Jeanne de Valois]], kong Filips niese.

=== Avtale mellom tre nasjoner ===
En annen traktat ble inngått med kong [[Eirik Magnusson]] av Norge, hvor Norge for en sum av 40&nbsp;000 ‘groat’ skulle utstyre 100 krigsskip for fire måneder av året så lenge fiendskapet mellom Frankrike og England varte (‘groat’ var myntenhet på 1200-tallet i noen europeiske nasjoner, omtrent 1/8 unse (: 28,349 g) sølv). Selv om Norge aldri oppfylte sin del av avtalen, og Skottland heller ikke betale den avtalte summen, ble den fransk-skotske alliansen, senere kjent som [[Auld-alliansen]], opprettholdt fram til 1560.

Det var ikke før i 1295 at Edvard I ble oppmerksom på de hemmelige fransk-skotske forhandlingene. Tidlig i oktober begynte Edvard å forsterke det nordlige forsvaret mot en mulig skotsk invasjon av en revitalisert skotsk hærstyrke. Det var også på denne tiden at Robert Bruce, den 6. lord av Annandale og far til den framtidige kong Robert Bruce I, ble utpekt til guvernør over Carlisle slott.

Edvard ga ordre til Balliol om ta kontroll over festningene i Berwick, [[Jedburgh]] og [[Roxburgh]]. I desember ble mer enn 200 av Edvards undersåtter i [[Newcastle upon Tyne|Newcastle]] samlet for å danne en hærstyrke innen mars 1296 og i februar seilte en flåte nordover for å støtte landstyrkene i Newcastle.

Oppbyggingen av engelske styrker sør for engelsk-skotske grensen gikk ikke uoppdaget av skottene, og Balliol ga ordre om at alle tilgjengelige menn som kunne bære våpen skulle møtes nær grensen ved Caddonlee den 11. mars. Flere av de skotske adelsmennene valgte å ignorere ordren, inkludert Robert Bruce, jarlen av Carrick, ettersom hans far hadde fått sine eiendommer på [[Annandale]] beslaglagt av Balliol. Eiendommene var gitt videre til [[John Comyn (røde)|John Comyn]], sønn av jarlen av [[Buchan]] som også het John Comyn. Faren ble kalt Sorte Comyn mens sønnen ble kalt Røde Comyn.

===Begynnelsen på krigen: 1296–1306===
Den første skotske uavhengighetskrigen kan løslig deles i fire faser:
* den innledende engelske invasjonen og dens suksess i 1296; 
* kampanjene ledet av [[William Wallace]], [[Andrew de Moray]] og ulike skotske Voktere fra 1297 og inntil John Røde Comyn forhandlet fram den skotske overgivelse i februar 1304; 
* de fornyede hærtokt ledet av Robert Bruce mellom hans kroning i 1306 og den skotske seieren i [[slaget  ved Bannockburn]] i 1314; 
* og den siste fase med skotske diplomatiske initiativer og militære hærtokt i Skottland, [[Irland]] og Nord-England fra 1314 og til [[Edinburgh-Northampton-traktaten]] i 1328.

[[Fil:Edward I - Westminster Abbey Sedilia.jpg|thumb|right|upright=0.88|Portrett i [[Westminster Abbey]], antatt å framstille Edvard I av England.]]
Krigen begynte for alvor med at Edvard I herjet Berwick i mars 1296, fulgt av det skotske nederlaget ved [[slaget ved Dunbar]] og ved at kong John Balliol måtte abdisere i juli. Den engelske invasjonshæren hadde tatt over det meste av Skottland i august og i tillegg stjålet [[Stone of Scone|Skjebnesteinen]] (''Stone of Destiny'') fra Scone Abbey og fraktet den til [[Westminster Abbey]]. Edvard I dannet et parlament i Berwick og fikk de skotske adelsmenn til å sverge troskap. Skottland var blitt erobret.

Det opprøret som brøt ut tidlig i 1297, ledet av William Wallace, Andrew de Moray og andre skotske adelsmenn, tvang Edvard I til igjen å sende hærstyrker for ta seg av skottene. Selv om engelskmennene klarte å tvinge adelsmennene til å kapitulere ved [[Irvine]], fortsatte Wallace og de Moray hærtogene som til slutt førte til den første store skotske seieren ved [[Slaget ved Stirling Bridge|Stirling Bridge]]. Seieren ble etterfulgt av overfallsraid i Nord-England samtidig som Wallace ble utpekt til å bli Vokter av Skottland i mars 1298. Men i juli invaderte Edvard I igjen fast bestemt på å knuse Wallace og hans følgesmenn, og han greide å beseire skottene i [[Slaget ved Falkirk (1298)|slaget ved Falkirk]]. Til tross for at England ikke greide å underkue Skottland fullstendig var Wallaces omdømme ødelagt og han gikk i dekning og frasa seg tittelen som Vokter av Skottland.

===Kong Robert Bruce: 1306–1314===
Wallace ble etterfulgt av Robert Bruce og John Comyn som felles Voktere, med [[William Lamberton]], biskop av [[St. Andrews]], oppnevnt i 1299, som en tredje og ikke minst nøytral Vokter for å oppretteholde freden mellom to andre. I løpet av dette året la Frankrike og paven diplomatisk press på England for å overtale Edvard I til å løslate Balliol fra fangenskapet og over i pavens varetekt. Wallace ble sendt til Frankrike for å søke hjelp hos kong [[Filip IV av Frankrike|Filip IV]]. Muligens reiste han også til [[Roma]].

Det ble fred i 1302 etter ytterligere felttog fra Edvard I i 1300 og 1301. I 1303 og 1304 var Edvard igjen i krig og festningen [[Stirling]], det siste betydningsfulle skotske befestningen falt og gikk over på engelske hender, og i februar 1304 førte forhandlinger til at de gjenværende adelsmennene sverget troskap til Edvard I og at skottene overga seg. På dette tidspunktet dannet Robert Bruce og William Lamberton en hemmelig allianse med det mål å få Bruce plassert på den skotske trone og der han skulle fortsette kampen.

Etter at Wallace ble fanget og henrettet i 1305 synes det som om Skottland var blitt fullstendig erobret. Opprørene avtok i styrke for en periode. Men i 1306 ble det holdt et møte mellom Bruce og Comyn, de to gjenlevende utfordrerne til den skotske trone. Møtet endte i forferdelse: samtalen mellom de to mennene gikk over i høylytt krangling og Bruce stakk brått dolken sin i Comyn. Med rivalen død samlet Bruce den skotske adelen bak seg og ble kronet som skotsk konge på kroningsstedet [[Scone Abbey]] bare seks uker etter at Røde Comyn ble myrdet. 

Robert Bruce begynte deretter på et nytt hærtokt for å frigjøre sitt kongedømme. Etter å ha blitt beseiret i kamp og drevet fra det skotske fastlandet som en fredløs gikk Bruce i skjul. Han kom fram i 1307, samlet en ny hær, og beseiret engelskmennene i rekke [[gerilja]]kamper. Hans styrker begynte deretter å vokse i antall, oppmuntret av at kong Edvard I av England døde i juli 1307.

=== Fra Bannockburn til Edinburgh-Northampton: 1314–1328 ===
I 1320 ble [[Arbroath-deklarasjonen av 1320|Arbroath-deklarasjonen]] satt opp av en gruppe skotske adelsmenn for å informere paven om den skotske uavhengigheten fra England. To tilsvarende erklæringer ble også sendt av de geistlige og Robert&nbsp;I. I 1327 ble kong Edvard II av England avsatt og drept. [[Robert I av Skottland]] invaderte Nord-England og tvang kong [[Edvard III av England]] til å signere [[Edinburgh-Northampton-traktaten]] den 1. mai 1328. Der måtte England anerkjenne Skottland som uavhengig og Robert I som dets konge. For å ytterligere styrke freden ble Robert Bruces sønn og arving gift med søsteren til Edvard III.