Redigerer Den russisk-tyrkiske krig (1768–1774) (avsnitt)

== Kampene ==
En enhet [[kosakker]] i russisk tjeneste rykket inn i den lille ukrainske byen Balta som da var under [[Det osmanske riket|osmansk]] kontroll. Formålet var å støtte en styrke tilhørende [[Det polsk-litauiske samvelde]]. [[Det osmanske riket]] anklaget styrkene for drap på osmanske undersåtter i byen Balta, noe som ble benektet av de russiske myndighetene. Som følge av disse hendelsene på grensen ved Balta, erklærte [[sultan]] [[Mustafa III]] Russland krig [[25. september]] [[1768]]. Tyrkerne dannet en allianse med opposisjonelle militære styrker i Polen, mens russerne ble støttet av Storbritannia som tilbød militær rådgivning til den keiserlige russiske marine.

De polske opposisjonelle styrkene ble slått av [[Aleksandr Suvorov]], og etter dette ble han overført til kampene mot de tyrkiske styrkene. I 1773 og 1774 vant han en rekke slag, og disse etterfulgte den russiske feltmarskalken grev [[Peter Rumiantsev]] seiere i slaget ved Larga og ved Kagul i juli 1770.

Den russiske marinestyrken, hjemmeværende i Østersjøen ble overført til [[Middelhavet]] og under ledelse av [[Aleksej Grigorjevisj Orlov]] sikret den seg en rekke seire over osmanske flåtestyrker. I 1771 gjorde [[Egypt]] og [[Syria]] opprør mot det osmanske styret, mens den russiske flåten nærmest utslettet den osmanske flåten i [[slaget ved Çeşme]].

En våpenhvile mellom Russland og Det osmanske rike inntrådte den 30. mai 1772, men reelle forhandlinger begynte ikke før 8. august. Fredsforhandlingene brøt sammen nesten med det samme på grunn av uenighet om Krim, men våpenhvilen ble forlenget til 20. mars 1773. Begge parter var interessert i å holde forhandlingene i gang, primært fordi de ikke ville måtte kjempe på to fronter. For imens måtte osmanene vende oppmerksomheten mot opprør i sør, i Egypt and Syria, mens de også måtte være på vakt mot Persia. Russerne på sin side stod ovenfor et mer kraftfullt sentralisert [[Sverige]], der kong [[Gustav III]] hadde grepet makten.

Den 20. juni 1774 fikk til slutt den russiske hær under Aleksandr Suvorovs kommando tilføyd osmanene et avgjørende nederlag i [[slaget ved Kozludzha]]. Den totale seieren gjorde at Russland så å si kunne påtvinge sine betingelser under de avsluttende fredsforhandlinger.<ref>Martin Sicker: ''The Islamic World in Decline'', Westport, Connecticut London: Praeger, s. 73ff</ref>