Redigerer Den partenopeiske republikk (avsnitt)

==Republikken==
Den 21. januar 1799 ble Den partenopeiske republikk erklært. «Partenopeisk» refererte til den eldgamle greske kolonien ''Partenope'', som lå ved dagens Napoli. Republikken hadde ingen faktisk valgkrets, og eksisterte utelukkende grunnet den franske armés styrke. Republikkens ledere var kulturelle menn, av høy karakter og byrd, som [[Gennaro Serra]], fyrste av [[Cassano Irpino]], men de var også doktrinære og lite praktiske, i tillegg til at de hadde lite kunnskap om landets nedre klasser. Den nye regjering befant seg snart i finansielle problemer, grunnet Championnets krav om penger (som senere ble fratatt makten grunnet korrupsjon); republikken lyktes ikke i å mønstre en armé (og var dermed avhengig av fransk beskyttelse), og oppnådde lite suksess i forsøket på å «demokratisere» provinsene.

Samtidig sendte hoffet ved Palermo kardinal [[Fabrizio Ruffo]], en rik og innflytelsesrik prelat, til [[Calabria]] for å organisere en motrevolusjon. Han presterte over all forventning sammen med sin «Den hellige tros kristne armé» (italiensk: ''[[Esercito Cristiano della Santa Fede]]''). En engelsk skvadron nærmet seg Napoli og okkuperte øya [[Procida]], men etter et par trefninger mot den republikanske flåte, under [[Francesco Caracciolo]]s ledelse, en tidligere offiser i Bourbon-marinen, ble flåten kalt tilbake til Palermo, da det var ventet at den fransk-spanske flåte skulle dukke opp. Kardinal Ruffo, støttet av russiske og tyrkiske skip under [[Fjodor Usjakov|admiral Fjodor Usjakov]]s ledelse, marsjerte nå mot hovedstaden, hvorfra franskmennene forlot med unntak av en liten styrke under [[Méjean]]. De spredte gjenværende republikanske styrker ble beseiret, og kun Napoli og Pescara holdt ut.

Den 13. juni 1799 nådde Ruffo og hans styrker Napoli, og etter et desperat [[Slaget ved Ponte della Maddalena|slag ved Ponte della Maddalena]], gikk de inn i byen. I flere uker fortsatte Calabresi og ''lazzaroni''ene å plyndre og massakrere for fote i byen, og Ruffo maktet ikke, selv om han ønsket, å holde de igjen. Derimot hadde ikke rojalistene kontroll over byen, da franskmennene i [[Castel Sant'Elmo]] og republikanerne i [[Castel Nuovo]] og [[Castel dell'Ovo]] fortsatt holdt ut, og fortsatte å bombardere gatene, samtidig som den fransk-spanske flåte kunne ankomme når som helst. Dermed var Ruffo desperat engstelig etter å inngå en avtale med republikanerne for å evakuere festningene, til tross for dronningens ordre om å ikke forhandle med opprørerne. Etter noe forhandling inngikk partene våpenhvile, og ble enige om en kapitulasjon (''onorevole capitolazione''), hvori festningene skulle evakueres, gislene befridd, og garnisonene frie til å forbli urørt i Napoli eller seile til [[Toulon]].

Mens fartøyene ble gjort istand til reisen til Toulon ble alle gislene i festningene bortsett fra fire befridd; den 24. juni 1799 derimot ankom Nelson med sin flåte, og nektet å anerkjenne kapitulasjonen. Ruffo erklærte indignert at med en gang avtalen ble underskrevet – ikke bare av han selv, men også av de russiske og tyrkiske kommandantene, samt den britiske kaptein [[Edward Foote]] – måtte den respekteres; da Nelson nektet, kunngjorde Russo at han ikke ville assistere Nelson i å hærta festningene. Den 26. juni 1799 endret Nelson mening, og ga den britiske ministeren sir [[William Hamilton (diplomat)|William Hamilton]] tillatelse til å informere kardinalen at han (Nelson) ikke ville gjøre noe for å bryte våpenhvilen; mens kapteinene Bell og Troubridge skrev at de hadde Nelsons tillatelse til å kunngjøre at sistnevnte ikke ville motarbeide republikanernes ombordstigning. Selv om kunngjøringene var tvetydige var republikanerne tilfredsstilte, og steg om bord skipene som hadde blitt fremstilt for dem. Men den 28. juni mottok Nelson depesjer fra hoffet (i svar på sine egne utsendinger), som førte til at han fikk fartøyene plassert under  hans skips kanoner, og mange av republikanerne ble deretter arrestert. Caracciolo, som ble fanget mens han forsøkte å flykte fra Napoli, ble stilt for en krigsrett ledet av rojalistoffiserer under Nelsons ledelse på admiralens flaggskip, der han ble dømt til døden og hengt ytterst på [[rå]]en.