Redigerer Den osmansk-venetianske krigen (1714–1718) (avsnitt)

== Den osmanske erobringen av Morea ==

Osmanene erklærte krig den 9. desember 1714 ved å benytte noen overtramp av venetianske handelsfolk som påskudd. Tidlig i 1715 samlet de sammen omkring {{formatnum:70000}} mann i [[regionen Makedonia|Makedonia]] under [[storvesir]] [[Silahdar Damat Ali Pasha]]. Storvesiren marsjerte sørover, og nådde hovedleiren i [[Thíva|Theben (Thíva))]] tidlig i juni. I mellomtiden hadde den osmanske flåten, som talte 80 krigsskip under Canum Hoca, erobret de siste venetianske områdene i [[Egeerhavet]], øyene [[Tínos]] og [[Éjina|Aegina (Éjina)]].<ref>Finlay, s. 264</ref>

Venetianerne, som ikke hadde en stående armé og var avhengig av hovedsakelig leiesoldater, klarte bare å samle {{formatnum:8000}} mann og 42 hovedsakelig små skip, kommandert av generalkaptein Geronimo Delphino.<ref>Finlay, s.265</ref> Denne styrken var ikke bare for liten til å møte den osmanske armeen på slagmarken, men heller ikke stor nok til å bemanne de mange festningsverkene som venetianerne hadde bygget opp gjennom årene. I tillegg mislikte den lokale greske befolkningen det venetianske styret, noe Damad Ali utnyttet, ved å sikre at soldatene hans respekterte tryggheten og eiendommene deres. Dermed kunne han regne med godviljen til grekerne, som ga soldatene hans rikelig med forsyninger,<ref name=Stavrianos>L.S. Stavrianos, ''The Balkans since 1453'', s. 181</ref> mens venetianerne, som håpte på å rekruttere en milits blant de lokale innbyggerne, ble værende isolert på fortene sine. 

Den 25. juni krysset den osmanske armeen [[Korinteidet]] og gikk inn på Peloponnes. Citadellen i [[Akrokorint]], som kontrollerte passasjen til halvøya, overga seg etter en kort beleiring, med vilkår om at garnisonen og de sivile fikk forlate stedet trygt. Men noen [[Janitsjar|janitsjarer]], som var ivrige etter bytte, fulgte ikke ordrene til Damat Ali og gikk inn i citadellet. En stor del av garnisonen, inkludert ''provedditore'' Giacomo Minoto, og de fleste sivile ble massakrerte eller solgte som slaver. Bare 180 venetianere ble reddet og transportert til [[Kérkyra|Korfu (Kérkyra)]].<ref>Finlay, s.266-268</ref> Disse tragiske hendelsene inspirerte seinere [[Lord Byron]] som skrev diktet ''[[The Siege of Corinth]]''.

Etter Korint rykte osmanene fram mot [[Návplio]] (''Napoli di Romagna''), hovedbasen til den venetianske makten i Morea. Návplio ble godt vernet av sterke fort og hadde en garnison på {{formatnum:2000}} mann. Men den 20. juli, etter bare en ni dager lang beleiring, sprengte osmanene en [[mine]] under bastionene til [[Palamídi]] og stormet så fortet. De venetianske forsvarerne forsvant i panikk, og førte til at forsvaret generelt kollapset.<ref>Finlay, s.270-271</ref>

Osmanene avanserte så sørvestover, der fortene [[Pýlos|Navaríno]] og [[Koróni]] stod tomme etter venetianerne, som nå samlet den gjenværende styrken sin i [[Methóni]] (Modon). Siden de ikke fikk effektiv støtte fra sjøen da Delfino var motvillig til å risikere flåten sin i møte med den osmanske marinen, kapitulerte fortet.<ref>Finlay, s.272-274</ref> De gjenværende venetianske skansene, inkludert den siste gjenværende utposten på [[Kreta]] ([[Spinalonga]] og [[Soúda]]), kapitulerte på samme måte i bytte mot at de fikk gå trygt. I løpet av hundre dager var hele Peloponnes gjenerobret av osmanene.<ref name=Stavrianos/>