Redigerer Den kinesiske patriotiske katolske forening (avsnitt)

===1950-1956: Forhistorie===
Ett år etter at Folkerepublikken Kina ble utropt, tok i 1950 [[Det kinesiske kommunistparti]] fatt på arbeidet med å innordne de religiøse grupper i et ''folkefront''system inspirert av [[Stalin]]s tilsvarende politikk i [[Øst-Europa]] årene før. De kristne trossamfunn ble gruppert i to: De forskjellige protrestantiske kirker, og den katolske kirke. Man søkte å organisere dem i hver sin «patriotisk» forening ledet av kirkefolk som samarbeidet med kommunistpartiet. Arbeidet på protestantisk side gikk raskt. De to første ukene av mai 1950 hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister [[Zhou Enlai]] som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren og meget raskt kom en protestantisk [[Tre-selv-kirken|patriotisk Tre-selv-bevegelse]] i stand.

I forhold til katolikkene gikk det tregere, motstanden mot kommunismen var meget sterk og det var vanskelig for partiet å finne villige samarbeidsparnere blant biskoper og prester.

Men i november 1950 var det kommet så langt. Regjeringen hadde funnet en prest, Wang Liangzuo, i [[Guangyuan]] i [[Sichuan]] som ville ta et parallelt initiativ. Det ble offentliggjort et katolsk «manifest» som ble tilskrevet ham og ble sagt skulle stamme fra et møte med 500 katolikker. De gikk inn for å «bryte alle bånd med imperialismen og å etablere en selvstyrende, selvfinansierende og selvforkynnende ny kirke».<ref>«Welcome to the Patriotic Movement of Catholics», i ''Renbin Ribao (Folkets Dagblad)'', lederartikkel, Beijing, 8. januar 1951, tilsvarende i [[Xinhua]] s.d., rapportert i ''Survey of the China Mainland Press'' (SCMP), US Consulate General, Hong Kong, № 44, 9. januar 1951. Også i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, 1 № 2, februar 1951, s. 148-150</ref>  En knapp måned etter kom det et lignende katolsk manifest i Sichuan ([[Chongqing]]-dokumentet), som ble sagt å stamme fra generalvikaren fader Shi Mingliang etter et reformmøte med 700 katolikker. ''China Mission Bulletin'' så på språkføringen og skrev at ''«det synes ikke å være ... skrevet av noen katolikk, verken god eller dårlig sådan. Manifestets stil har alle de vanlige klisjéer som kommunistiske dokumenter har; det er knapt ett ord i det som røper at forfattere kjenner Kirken fra innsiden».
''<ref>''China Missionary Bulletin'', Hongkong, № 2, november 1951, s. 151</ref>
Vurderingen virker riktig; for eksempel er ikke ordet «likvidere» dagligtale i kirkelige dokumenter ''(«Vi må likvidere de elementer i kirken som er beredt til å tjene imperialismen, for å utslette alle spor av imperialisme»).<ref>Gjengitt i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, № 2, februar 1951, s. 151</ref>
      
Underskrifter ble så innsamlet for å støtte også bevegelsen, som på lignende vis som sitt protestantiske motstykke ble presentert som en patriotisk fornyelsesbevegelse.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 15-16</ref>

Regjeringen ville bryte kirkens bånd med Roma. På den tid var fremdeles den pavelige [[nuntius|internuntius]] i det gamle regimes hovedstad [[Nanjing]], den [[Monaco|monegaskiske]] erkebiskop [[Antonio Riberi]]. Han hadde allerede i 1949 bedt om en audiens hos Mao Zedong og ville flytte til Beijing, og hadde ennå ikke fått svar. Han hadde samme år også bedt de utenlandske katolske misjonærer om ikke å forlate sine poster og reise hjem.<ref>[http://www.inkamana.org/ohio/bishops.htm#Breher] {{Wayback|url=http://www.inkamana.org/ohio/bishops.htm |date=20040220160414 }} Godfrey Sieber O.S.B.: ''Theodor Breher (1889—1950): Abbot and Bishop in Manchuria (1937—1950)''. Nettsted besøkt 15. mars 2007.</ref> Etter aksjonene for å opprette en katolsk ''Tre-selv''-kirke hadde han i slutten av mars sendt et latinsk skriv til landets biskoper og advarte dem mot dette som et truende skisma. Det utløste en voldsom kampanje. ''[[Renmin Ribao]]'' fremholdt der som ''«Ugjendrivelig bevis på Vatikanets støtte til at imperialister intervenerer i forskjellige lands indre anliggender»'',<ref>''«Irrevocable Proof of Vatican's Support for Imperialists to Intervene in Internal Affairs of Various Countries»'', i ''Renbin Ribao'', Beijing, 4. april 1951, tilsvarende i [[Xinhua]] s.d.</ref> det kom (angivelig) en masse protester fra opprørte katolske patrioter mot den pavelige diplomaten med krav om hans utvisning, og ''Renbin Ribao'' konkluderte senere med at han var ''«en løpehund for amerikansk imperialisme og en borger av fyrstedømmet [[Monaco]]»''.<ref>''«The Chinese People Cannot Tolerate It»'', i ''Renbin Ribao'', Beijing, 23. mai 1951, tilsvarende i [[Xinhua]] s.d.</ref> Fra juni 1951 ble erkebiskopen holdt i husarrest<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 93</ref>, og i november det endelige svar: Utvisning.<ref>[[John W. Witek]] (1994): Anmeldelse av ''B. Leung: Sino-Vatican Relations: Problems in Conflicting Authority, 1976-1986'', i «Theological Studies» (54), n. 2 (1. juni 1993), s. 363</ref>

Det ble igangsatt propagandaangrep mot katolske institusjoner. Nonneklostre ble anklaget for massemord av spedbarn på de barnehjem de drev, og biskoper, prester og nonner ble også beskyldt for spionasje. Utenlandske kirkefolk ble presset ut av landet, og en rekke kirkefolk ble fengslet eller drept.

Kommunistene slet med å få opprettet katolske patriotiske komiteer, og det tok tid både i Beijing og i Shanghai. Trusler måtte til: Ved [[Fu Jen katolske universitet|Fu Jen-universitetet]] i Beijing fikk de prester som studerte der til å bøye hodet for et bilde av Mao. I Shanghai døde pater Beda Chang (Zheng Boda), en dekanus ved [[Aurorauniversitetet i Shanghai|Aurora-universitetet]], i fengselscellen. Kommunistene ble indignert over at byens katolikker kalte hans død en hederskrans, fremholdt ham som forbilde og begynte å ære ham som martyr. Motkampanjen, presseoffentligjørelsen av hans angivelige forbrytelser, hadde liten overbevisningskraft blant de troende.