Redigerer Den kinesiske borgerkrig (avsnitt)

==Forhistorie==
[[Qing-dynastiet]]s endelige sammenbrudd i [[1911]]/[[1912]] førte ikke til ro i det kinesiske rike.
De siste monarkistiske restaurasjonsforsøkene slo feil i [[1915]]–[[1917|17]]. Det brøt deretter ut en rekke kriger og uroligheter.

===De nordlige militaristenes generalkriger===
Nå fulgte en rekke kriger som er blitt kjent under betegnelsen ''generalkrigene'' (egentlig ''De nordlige militaristenes generalkriger'' – generaler i betydningen ''[[krigsherre]]r'') om makten i [[Beijing|Peking]]. Det var fire fraksjoner som konkurrerte om makten: [[Chili-fraksjonen]], [[Anhwei-fraksjonen]], [[Fengtien-fraksjonen]] og [[Kuominchun-fraksjonen]].

*I [[1920]] raste ''[[Zhiliklikken|Chili]]-[[Anhuiklikken|Anhwei]]-krigen'' (Zhiwan): Chili- und Fengtian-militaristene seiret over [[Anhwei-klikken]].
*I [[1922]] fulgte ''Den første Chili-Fengtian-krig'' (Zhifeng I): Chili-klikken seiret over Anhwei- og Fengtian-militaristene og dessuten Kuomintang.
*I [[1924]] kom ''Den andre Chili-Fengtian-krig'' (Zhifeng II): Nå var det Chili-klikken som ble beseiret, av Fengtian- og Anhwei-militaristene støttet av overløpere fra Chili-gruppen som gikk under navnet Kuominchun.
*I [[1926]] kom ''Fengtian-Kuominchun-krigen'': Fengtian-klikken og restene Chili beseiret restene av Anhwei og Kuominchun-militaristene.
*Men i [[1926]]–[[1928|28]] under det såkalte ''[[Nordekspedisjonen]]'' klarte [[Kuomintang]] og Kuominchun-klikken å beseire Fengtian-militaristene og restene av Chili.

===Kuomintang og kommunistene blir rivaler===
[[Fil:Sun Yat-sen 2.jpg|thumb|right|[[Kuomintang]]s og [[Republikken Kina]]s første leder [[Sun Yat-sen]].]]
I skyggen av disse generalkrigene skjedde det viktige ting lenger sør i Kina.

Det var [[Kuomintang]]s leder [[Sun Yat-sen]] som fant den strategi som førte til at krigsherrene i Nordkina til slutt ble slått. Han hadde først forsøkt å be de vestlige demokratier om hjelp. Etter at hans bønn ble ignorert av dem, hadde han i [[1921]] vendt seg til [[Sovjetunionen]].

I [[1921]] var imidlertid [[Det kinesiske kommunistparti]] (KKP) blitt grunnlagt i [[Shanghai]]. 
Sovjetkommunistene valgte av politiske grunner å satse på to hester på en gang: De støttet både Kuomintang og det nettopp etablerte KKP. De håpet naturligvis at kommunistene skulle vokse seg til den sterkere kraft, men ville være forberedt på at Kuomintang ville vise seg å bli den seierrike av de to. Med dette begynte rivaliseringen mellom nasjonalister og kommunister i Kina.

===Den første enhetsfront===
I [[1923]] kom det såkalte ''Sun-Joffe-manifestet'', en felleserklæring mellom Sun og Sovjetunionens representant [[Adolf Joffe]] i [[Shanghai]]. Det gikk inn for et fritt og forenet Kina, og arrangerte et «politisk ekteskap» mellom KMT og kommunistpartiet.  Sovjetiske rådgivere &mdash; hvorav den viktigste var [[Komintern]]-agenten [[Mikhail Borodin]] &mdash; begynte å strømme inn i Kina i 1923 med den egentlige agenda å prøve å omdanne og konsolidere KMT etter [[Sovjetunionens kommunistiske parti]]s modell. KKP ble instruert av Komintern til samarbeid med KMT, og kommunistpartiets medlemmer ble oppfordret til å melde seg inn i KMT og hold sin kommunistiske lojalitet hemmelig.

Dette «politiske ekteskapet» ble kalt de to partienes ''enhetsfront'' (og i historieskrivningen etter 1945 differensiert som første enhetsfront. KKP var fremdeles et lite parti på den tiden: I  [[1922]] hadde det bare 300 medlemmer, og det var bare vokst til 1.500 i [[1925]]. KMT hadde på sin side 150.000 medlemmer i 1922. 
[[Fil:Chiang 1.jpg|mini|[[Chiang Kai-shek]], foto fra 1930-årene.]]
Sovjetiske rådgivere hjalp også nasjonalstene med etableringen av et politisk institutt som gav dets propagandakrefter opplæring i massemobiliseringsteknikker, og i [[1923]] fikk de sendt [[Chiang Kai-shek]], en av Suns nærmeste medarbeidere fra [[Tongmeng Hui]]-tiden, til militær og politisk kursing i [[Moskva]].  
[[Fil:Whampoa-Sun.jpg|thumb|left|100px|Sun Yat-Sen på militærakademiet i Whampoa.]]
Etter Chiangs retur sent 1923 var han med på å opprette [[Militærakademiet i Whampoa]] utenfor [[Guangzhou]] (Kanton), som var KMT-KKP-alliansens hovedkvarter og fra 1925 ble KMT-KKP-regjeringens formelle hovedstad. I [[1924]] ble Chiang akademiets leder, og det var fra nå at hans stjerne begynte å stige slik at han ble den naturlige arvtager etter Sun Yat-sen.

Det var Chiangs strenge politikk mot KKP som til slutt utløste borgerkrigen.

Bare noen få måneder etter Suns død i [[1925]] innledet Chiang, som øverstkommanderende for [[Den nasjonale revolusjonshær]] den flere ganger utsatte [[nordekspedisjonen]] mot krigsherrene i nord, med det for øver å forene Kina under KMTs kontroll.

Imidlertid var KMT i [[1926]] blitt polarisert innad: Det hadde utviklet seg en høyre- og en venstrefløy, og kommunistgrupperingen innen partiets medlemsmasse var også voksende. Etter å ha forpurret et kidnappingsforsøk mot seg sendte Chiang fra seg sine sovjetiske rådgivere i mars 1926. Han innførte også restriksjoner på KKP-medlemmers deltakelse i KTMs sentrale lederskapsverv, og ble selv den fremste av KTM-lederne. Sovjetunionen, som fremdeles håpet at det skulle la seg gjøre å forhindre et brudd mellom Chiang og KKP, beordret den kommunistiske undergrunn til å underlette nordekspedisjonen under dens fremrykning som tilslutt begynte fra Guangzhou i juli 1926.