Redigerer Den kalde krigen (avsnitt)

== En århundrelang ideologisk konflikt ==

Historikeren [[Odd Arne Westad]] mener den kalde krigen må sees som en ideologisk konflikt som pågikk i hundre år, fra om lag 1890 til den ble avsluttet ved Sovjetunionens oppløsning i 1991. Rundt 1890 var både USA og Russland i ferd med å etablere seg som imperier. Samtidig som USAs kapitalistiske utvikling åpnet muligheter for titalls millioner mennesker både i og utenfor landet, bidro de periodiske økonomiske krisene til at motkrefter i form av arbeiderorganisering og sosialistiske partier vokste frem, og at disse ble delt i reformvennlige [[Sosialdemokrati|sosialdemokrater]] og revolusjonære sosialister (etterhvert kjent som [[Kommunisme|kommunister]]). Kampen mellom to vidt forskjellige former for organisering av samfunnet, [[kapitalisme]] og revolusjonær sosialisme (kommunisme) begynte således for alvor etter 1890.<ref>Westad (2017), s. 4–5, 11–13</ref>

Utbruddet av [[den første verdenskrig]] førte til at både Russland og etterhvert USA deltok for å sikre ulike sider av sine interesser som vidstrakte imperier. Kampen mellom sosialdemokrater og revolusjonære sosialister ble skjerpet som følge av krigsutbruddet, de førstnevnte støttet sine ulike regjeringer (som [[Burgfrieden|borgfreden]] i Tyskland), mens de revolusjonære sosialistene avviste krigen som en intern kamp mellom [[Imperialisme|imperialistiske]] stater. Utbruddet av [[Februarrevolusjonen (Russland)|revolusjonen i Russland]] og [[oktoberrevolusjonen]]s seier for kommunistene (bolsjevikene) i 1917 førte etterhvert til etableringen av [[Sovjetunionen]] i 1922, et alternativ til det kapitalistiske vest, særlig USA. Sovjetunionens fremvekst og stabilisering førte til sterke reaksjoner og frykt for intern undergraving fra lokale kommunister i vestlige land, blant de som sterkt advarte mot kommunistene var den britiske politikeren [[Winston Churchill]].<ref>Westad (2017), s. 19, 22–23, 26–28, 30–31</ref>

Mye av grunnlaget for at kommunistene og Sovjetunionen klarte å opprettholde en tiltrekning som alternativ til kapitalismen i [[mellomkrigstiden]] var de økonomiske nedgangstidene i 1930-årene under [[Den store depresjonen]]. Samtidig fortsatte kampen mellom reformister og revolusjonære, frem til 1935 stemplet [[Komintern]] (en internasjonal organisasjon for kommunistpartier, styrt fra Moskva) sosialdemokrater som «sosialfascister», og markerte ved det at de så lite forskjell mellom f.eks sosialdemokrater i Tyskland og [[NSDAP|nasjonalsosialistene]] (nazistene). Sovjetunionen og Tyskland undertegnet [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] i august 1939, pakten ga Sovjetunionen deler av Polen og [[Baltikum]], mot store råvareleveranser til Tyskland som motytelse. Sovjetunionens leder [[Stalin]] så den kommende krigen som en kamp mellom grupper av kapitalistland, som Sovjetunionen kunne spille ut mot hverandre. Komintern beordret de lokale kommunistpartiene i Europa om å stå på sidelinjen siden «dette er ingen krig hvor demokrati kjemper mot fascisme, det er en imperialistisk, reaksjonær krig...».<ref>Westad (2017), s. 35, 37, 40–41</ref>

Den strategiske situasjonen ble kastet om ved [[den tyske invasjonen av Sovjetunionen]] 22. juni 1941. I motsetning til hva Stalin hadde antatt tilbød Storbritannia umiddelbart så mye materiell bistand de kunne gi, gjennom [[Låne- og leieloven]] (engelsk: Lend-Lease) fikk Sovjetunionen store mengder forsyninger fra USA, selv mens amerikanerne fremdeles formelt var nøytrale. Samtidig var alliansen mellom Storbritannia, Sovjetunionen og USA (fra desember 1941) et tvunget samhold, de ideologiske forskjellene besto. Stalin antok at alliansen kun ville vare så lenge de to andre stormaktene trengte Sovjetunionen og at de kunne inngå en separatfred med Tyskland. I løpet av 1942–1943 klarte Sovjetunionen først å stoppe det tyske angrepet, deretter presse tyskerne tilbake. Et vedvarende stridsspørsmål mellom Sovjetunionen og vestmaktene (USA og Storbritannia) var etablering av en annen front, en invasjon i Vest-Europa som kunne avlaste Sovjetunionens kamp.<ref>Gaddis 2007, s. 34–35</ref> At [[Operasjon Overlord|invasjonen av Normandie]] ikke kom før sommeren 1944 tolket Stalin som et tegn på vestmaktenes tillitsbrudd og manglende vilje til samarbeid. I flere konferanser aksepterte vestmaktene økt sovjetisk innflytelse i Øst-Europa, til gjengjeld skulle Sovjetunionen bidra til å nedkjempe Japan så snart Tyskland var beseiret.<ref>Westad (2017), s. 42–43, 48</ref>