Redigerer Den italienske sosialrepublikk (avsnitt)

== Etablering ==
[[Fil:Italian social republic map.png|mini|250px|Den italienske sosialrepublikk ved etableringen i 1943]]
Selv om Mussolini ønsket å vendte tilbake til Roma, motsatte tyskerne seg denne tanken på grunn av nærheten til frontlinjen og av frykt for at det kunne utløse opprør blant befolkningen om han kom tilbake til Roma. Han ble fløyet tilbake til Italia 27. september, og ble installert i Villa Feltrinelli i Gargnano utenfor den lille byen [[Salò]] ved [[Gardasjøen]] i Nord-Italia. Han hadde med seg som medarbeidere den gjenværende delen av den harde kjernen i fascistpartiet som han selv ikke tidligere hadde skjøvet fra seg.

Samtidig så tyskerne sin anledning til å kreve at de områdene som hadde blitt italienske etter første verdenskrig på Østerrikes bekostning, skulle tilbakeføres og innlemmes i [[Det stortyske rike]]. Områdene [[Sør-Tirol]], [[Trieste]] og [[Istria]] ble derfor overlevert til Tyskland. Store deler av Midt-Italia, inklusive Roma, ned til [[Gustavlinjen]] var under direkte styring av [[Albert Kesselring]].

=== Organisering ===

Det var viktig for Mussolini å umiddelbart markere at statsdannelsen var noe mer enn en skyggeregjering foran en tysk okkupasjonsmakt. Men tyskerne så med stor mistro på fascistenes evne til å styre eget territorium. Mussolini ble både statsoverhode og regjeringssjef i den nye statsdannelsen, og regjeringen inneholdt stort sett tidligere mer eller mindre vellykkede medarbeidere av Mussolini.

De fleste som stemte mot Mussolini under mistillitsvoteringen 24. juli hadde gått i dekning, men en del av dem ble senere arrestert og noen befant seg allerede i tysk varetekt, som [[Galeazzo Ciano|grev Ciano]]. Disse ble [[8. januar]] [[1944]] stilt for retten for [[høyforræderi]], selv om de i realiteten bare hadde deltatt i en avstemning. Fem av de seks tiltalte ble dømt til døden, herunder Mussolinis egen svigersønn, grev Ciano. Dødsdommene ble fullbyrdet dagen etter, ved at de dødsdømte ble plassert bundet til stoler med ryggen til eksekusjonspelotongen. Bilder som ble tatt av de tilstedeværende SS-folkene, viser grev Ciano som klarte å vri seg rundt og ser sine bødler inn i øyene.

=== Departementer ===
Selv innenfor sitt kjerneområde på [[Posletten]] hadde RSI begrenset myndighet. At departementene både hadde begrenset myndighet og lå spredt omring innen RSIs område, gjorde koordinering og et selvstyre i tillegg langt vanskeligere. De viktige, men omstridte innenriksdepartementet, som blant annet hadde ansvaret for den indre sikkerhet, lå i Maderno, nabokommunen til Gargnano hvor Mussolini oppholdt seg. Videre lå utenriksdepartementet og propagandadepartementet i Saló, finansdepartementet i [[Verona]], utdanningsdepartementet i [[Padova]] og departementet for offentlige arbeider i [[Venezia]]. Det reelle styret var imidlertid via den tyske ambassadøren, som oppholdt seg like sør for Mussolini, sammen med SS-generalen Karl Wolff, som styrte innenriksminister Buffarino Guidi.

=== Væpnede styrker ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-311-0926-06, Italien, italienische Soldaten.jpg|mini|Italiensk soldat fra RSI under en oppstilling i mars 1944 i [[Roma]]{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Det var et vanskelig arbeid å etablere egne væpnede styrker for Den Italienske sosialrepublikk, da en stor del av de militære var internert av tyskerne i 1943. Videre var mange italienere sendt i tvangsarbeid i Tyskland, og få ønsket å delta i krigen. RSI ble så desperat at den ga amnesti for innsatte i fengsler om de vervet seg til hæren, samtidig som det ble innført dødsstraff for dem som motsatte seg innkalling.

==== Hær ====
16. oktober 1943 ble det undertegnet en protokoll i [[Wolfsschanze|Hitlers hovedkvarter]] i [[Rastenburg]], hvor Tyskland aksepterte at RSI etablerte en egen hær på fire divisjoner. Totalt ville dette ha utgjort {{formatnum:52000}} mann. I juli året etter var den første av disse fire divisjonene klar, og ble sendt til fronten.

''Armégruppe Liguria'' ble etablert i desember 1944 og var en kombinert hær bestående av italienske og tyske styrker under kommando av [[Alfredo Guzzoni]].

==== Flyvåpen ====
[[Fil:FIAT G-55 Centauro (1).jpg|mini|En [[Fiat G.55]] Centauro med ANR merking]]
Videre eksisterte det et lite flykorps, Aeronautica Nazionale Repubblicana (ANR), som var organisert i 3 kampgrupper, 1 lufttorpedobombergruppe, 1 bombergruppe og andre transport- og mindre enheter.

ANR kjempet sammen med det tyske [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] i Nord-Italia. Tyskerne prøvde å få dette korpset oppløst, slik at pilotene kunne bli overført til Luftwaffe, uten å lykkes. I 1944 ble alle tyske kampgrupper trukket ut av Nord-Italia på grunn av den allierte framgangen i Vest-Europa som begynte å true selve Tyskland. ANR-gruppene var da alene og sterkt tallmessig underlegne i forhold til de allierte luftstridskreftene.

==== Marine ====
Det var kun en liten del av det italienske marine som valgte å slutte seg til RSI. Denne opprettet Den nasjonale republikanske marinen (Marina Nazionale Repubblicana eller MNR) som utgjorde bare 1/20 av den italienske marinen og besto av fire [[motortorpedobåt]]er  (Motoscafo Armato Silurante eller MAS), to ubåtjagere og enkelte andre lette fartøyer. Det var også fem [[miniubåt]]er som var stasjonert i Nord-Italia og fem i [[Romania]] ved [[Svartehavet]]. De fem som var i Nord-Italia valgte å slutte seg til MNR. På grunn av betalingsproblemer ble bare fire av de som var i Svartehavet returnert til RSI.

==== Paramilitære enheter ====
Da det fascistiske regimet falt i Italia, medførte det at [[Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet]] (MVSN) ble oppløst, og i stedet ble den nasjonale republikanergarden (Guardia Nazionale Repubblicana eller GNR) etablert, og de såkalte Svarte brigader (brigate nere) oppsto, direkte underlagt forsvarsminister [[Rodolfo Graziani]].

De 40 Svarte brigader besto av tidligere medlemmer av MVSN, tidligere [[Carabinieri]], tidligere soldater og medlemmer av Det italienske afrikapoliti og andre som fortsatt var lojale til det fascistiske styret. Sammen med sine kolleger i [[Schutzstaffel]] (SS), utførte Svarte brigader en rekke grusomheter i kamp mot [[den italienske motstandsbevegelsen]] og politiske fiender.

Fra august 1944 ble disse enhetene integrert i hæren.