Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

=== Det nordlige Italia på slutten av middelalderen ===
[[Fil:San Marco horses.jpg|thumb|''Sankt Markus’ hester'' i bronse som står ved [[Markuskirken]] ble erobret i [[Konstantinopel]] i [[1204]] og fraktet til [[Venezia]] som trofé og triumfsymbol, og kan ses på som et monument over Venezias sjømakt, en av betingelsene for renessansen.]]
På slutten av middelalderen var det sentrale og sørlige Italia, to ganger selve hjertet i [[Romerriket]], langt fattigere enn det nordlige Italia. Roma var en by som hovedsakelig lå i ruiner, og [[Kirkestaten|pavestatene]] var et løst administrert område med lite lov og orden, på grunn av at [[Avignon-pavedømmet|paven hadde flyttet]] til [[Avignon]] i [[Frankrike]] etter press fra kong [[Filip IV av Frankrike]]. [[Napoli]], [[Sicilia]] og [[Sardinia]] hadde for en tid vært under utenlandsk herredømme.

Det nordlige Italia var langt mer velstående og [[Italienske bystater|bystatene]] der var blant de rikeste i Europa. [[Korstog]]ene hadde gitt varige handelsforbindelser med [[Midtøsten]], og [[det fjerde korstoget]] hadde gjort mye for å ødelegge [[Østromerriket]] som en kommersiell rival til [[Venezia]] og [[Genova]]. De viktigste handelsrutene fra øst gikk gjennom Østromerriket eller arabisk land og til havnene som var knyttet til Genova, [[Pisa]] og Venezia. Luksusvarer, som [[krydder]], fargestoffer, og [[silke]], kom fra Midtøsten og ble solgt videre til resten av Europa. Innlandet i Nord-Italia, som [[Po]]dalen, hadde rike jordbruksarealer. Fra [[Frankrike]], [[Tyskland]] og [[Nederland]] ble det fraktet varer som [[Ull (tekstil)|ull]], [[hvete]] og verdifulle metaller inn til området, på handelsruter som gikk over land og langs elver. Den omfattende handelen strakte seg fra [[Egypt]] og til [[Østersjøen]] og frambrakte betydelig overskudd, som igjen tillot store investeringer i bergverksdrift og jordbruk. Nord-Italia var ikke rikere i ressurser enn andre deler av Europa, men utviklingen, stimulert av handelen, tillot området å blomstre. Firenze ble en av de rikeste byene i Nord-Italia, hovedsakelig på ulltekstilindustrien under overoppsyn av dens dominerende handelslauger, ''[[Arte della Lana]]''. Ull ble importert fra Nord-Europa (og på 1500-tallet fra [[Spania]])<ref>De Lamar Jensen, ''Renaissance Europe''. Side 95</ref> og fargestoffer fra øst ble brukt i produksjonen av tekstiler av høyeste kvalitet.

De italienske handelsrutene som dekket [[Middelhavet]] og bortenfor var også betydelige kanaler for kultur og kunnskap. I middelalderen kom verker som var preget av klassisk lærdom fra grekerne til Europa, via [[arabisk]]e oversettelser og avhandlinger, fra [[Toledo]] og [[Palermo]]. Korsfarere førte til en del europisk kontakt med den klassisk lærdommen, bevart av [[Arabere|araberne]], men viktigere enn dette var den spanske ''[[Reconquista]]''<ref>spansk og portugisisk for «gjenerobring»</ref> på 1400-tallet og oversettelser av arabiskspråklig litteratur fra arabister<ref>forskere i arabisk</ref> i [[Salamancaskolen]]. Fra Egypt og Midtøsten kom den vitenskapelige, [[filosofi]]ske og [[Matematikk|matematiske]] tenkingen til araberne til det nordlige Italia. Fra [[Konstantinopel]] kom greske tekster og forskere til vesten etter at byen ble erobret av [[Osmanere|ottomanske styrker]] i [[1453]], og lærte italienere å lese dem i akademier i [[Firenze]] og [[Venezia]]. Humanistiske forskere og lærere søkte i klosterbiblioteker etter antikke manuskripter, og gjenoppdaget [[Tacitus]] og andre [[latin]]ske forfattere. Med gjenoppdagelsen av [[Vitruvius]] ble antikkens arkitektoniske prinsipper igjen studert, og renessansekunstnere ble oppmuntret av den humanistiske optimismen til å være like fremragende og overgå antikkens mestre.