Redigerer Den iranske revolusjon (avsnitt)

==Forhold før revolusjonen i Iran==

Den fattigste delen av den iranske befolkningen var tendensielt den mest religiøse og minst vestlig-orienterte.{{tr}} De fattige var stort sett bønder eller bodde i slummene på utsiden av de store byene, særlig hovedstaden [[Teheran]]. De ønsket at den grunnleggende islamske livsstilen skulle komme tilbake, i motsetning til sjahens forsøk på modernisering og fremskritt, som de så på som vestliggjøring. De mente at sjahens reformer bare tjente hans egne interesser, og at hans løfter om å skaffe fremskritt var falske ettersom gapet mellom rike og fattige bare økte. I tillegg følte mange at mye av den store velstanden skapt av oljeindustrien var med på å skape dette gapet.

Etter hvert som den iranske middelklassen ble mer urbanisert, utdannet og eksponert for vestlige verdier, så mange på regimet som en del av problemet. Og i årene etter sjahens gjeninnsettelse i 1953 ble hans posisjon stadig farligere for ham. Dette skyldtes først og fremst hans nære bånd med vesten, upopulære reformer gjennomført under [[den hvite revolusjon]]en, intern korrupsjon og regimets despotiske karakter, særlig representert ved dets hemmelige politi, kjent som [[SAVAK]]. 
[[Fil:Takht-jamshid.jpg|thumb|350px|Ruinene av [[Persepolis]].]]
Da prisen på olje fortsatte å stige i 1970-årene, ble mange stadig sintere på regimets kameraderi, korrupsjon og undertrykkende natur. Den interne dekadensen er godt illustrert av 2500 års-jubileet for grunnleggelsen av det [[perserriket|persiske riket]]. Disse feiringene bestod av en tre-dagers fest holdt i [[Persepolis]] i oktober 1971, og kostet mer enn 300 millioner [[Amerikansk dollar|USD]]. Over ett tonn [[kaviar]] ble tilberedt av noen av de to hundre kokkene som ble fløyet inn fra [[Paris]]. Samtidig hadde mange i Iran for lite mat og stod uten husly.

I 1970-årene økte presset for forandring i styret etter hvert som stigningen i den globale råoljeprisen økte gapet mellom rike og fattige i Iran. Selv pro-vestlige elementer i Iran ble rystet av den økende autokratiske styrestilen og økt bruk av det hemmelige politiet. Samtidig fant en bredere populistisk bevegelse sitt organisatoriske grunnlag i moskéene, og i seremonier som tok avstand fra vestens ugjerninger og vestlig påvirkning. Kollisjonen mellom en ung, voksende befolkning og en sosial struktur som verken tilbød forbedringer i en moderne stat eller stabiliteten til et tradisjonelt samfunn, skapte forhold som var modne for revolusjon.