Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Osmansk styre ===
* ''Se hovedartikkel, [[Det osmanske Hellas]]''

Konstantinopels fall i [[1453]] og deretter at etterfølgerstatene til Det bysantinske rike ble erobret, markerte slutten på [[Østromerriket|Det bysantinske rike]] og dets [[gresk]]språklige innflytelse i [[Anatolia]]. Deretter begynte Det osmanske rike å herske over det tidligere bysantinske området. Hovedstaden Konstantinopel ble omdøpt til [[Istanbul]]. Grekere flyktet fra landet og Det osmanske rike begynte å ekspandere inn i [[Europa]]. De kom til å herske over hele [[Anatolia]], [[Hellas]] og det meste av [[Balkan]]. [[Kristendom|Kristne]] ble gitt en del rettigheter under [[muslim]]ske, osmanske styret, men de ble betraktet som mindreverdige undersåtter som hadde få muligheter eller var forhindret fra å få innflytelse i osmanske rike og måtte betale særskilte skatter som muslimske undersåtter unngikk.<ref name="B118">Barker (2008), ''Religious Nationalism in Modern Europe'', s. 118</ref> De fleste grekere ble kalt for ''rayah'' av tyrkerne, et navn som refererte til den store masse av ikke-muslimer i Det osmanske rike.<ref>''Reʿâyâ'', et arabisk ord som betydde «flokk» (som en flokk sauer) eller «det brede lag», jf. Georgiadis-Arnakis (1952), ''The Greek Church of Constantinople'', s. 238</ref><ref>''The American Heritage Dictionary of the English Language'', 4. utg., Houghton Mifflin Company, (2004)</ref>

[[Fil:Dodwell Parthenon 2.jpg|thumb|left|«Vestfasaden av Parthenon», ''Views in Greece'', London, 1821.]]

I mellomtiden hadde greske [[intellektuelle]] og [[Humanisme|humanister]], som hadde utvandret vestover før eller under de muslimske invasjonene, slike som [[Demetrios Chalkokondyles]] og [[Leonardos Filaras]], krevde frihet for deres hjemland.<ref>Bisaha (2006), ''Creating East and West'', s. 114–115; Milton (& Diekhoff) (1965), ''Milton on himself'', s. 267</ref> Imidlertid forble Hellas under osmansk styre i flere århundrer.

Den greske revolusjonen var ikke en isolert hendelse; tallrike mislykkede forsøk på å gjenvinne uavhengighet skjedde gjennom hele historien til den osmanske epoken. Gjennom hele [[1600-tallet]] var det stor motstand mot osmanene i [[Peloponnes|Morea]] ([[middelalderen]]s navn på [[Peloponnes]]) og andre steder, noe som er bevitnet i opprør ledet av [[Dionysos filosofen]].<ref>Kassis (1979), ''Mani's History'', s. 29.</ref> Etter den moreanske krigen, havnet Peloponnes under herredømmet til [[republikken Venezia]] i 30 år, og uro og opprør vedvarte fra da av og ut 1600-tallet da grupper [[klepht]]er (greske opprørere og banditter) økte i antall.<ref>Kassis (1979), Mani's History, s. 31–33.</ref>

Det første store opprøret var den russisk-støttede [[Orlovopprøret]] (gresk: Ορλωφικά) på [[1770-tallet]], men etter å ha hatt begrenset framgang ble det knust av osmanene. Etter å ha slått ned opprøret herjet muslimske albanere i osmansk tjeneste mange regioner på det greske fastlandet.<ref name="Svoronos 2007">Svoronos (2007), ''History of Modern Greece'', s. 59</ref> Imidlertid fortsatte maniotene i sørlige Peloponnes hele tiden å motsette seg den osmanske undertrykkelsen, og beseiret flere osmanske angrep på deres region, det mest kjente var invasjonen i [[1770]].<ref>Kassis (1979), ''Mani's History'', s. 35.</ref> I løpet av den [[Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792)|den andre russisk-osmanske krig]], finansierte det greske samfunnet i [[Trieste]] en liten flåte som ble kommandert av [[Lambros Katsonis]]. Denne selvstendige greske flåten ble en plage for den osmanske marinen; under den samme krigen gikk også klephterne og armatoloierne til opprør igjen.<ref name="Svoronos 2007"/>

På samme tid var det en rekke grekere som nøt en privilegert posisjon i det osmanske statsbyråkratiet. Grekere kontrollerte de religiøse affærene til den gresk-ortodokse kirken gjennom [[Den ortodokse kirke i Konstantinopel|det økumeniske patriarkat av Konstantinopel]] da de fleste i det høyere presteskapet i den ortodokse kirken var gresk opprinnelse. Som et resultat av det osmanske [[millet]]systemet («trosfellesskapet») hadde hovedsakelig et gresk hierarki av presteskapet kontroll over de ortodokse undersåttene i det muslimske riket («Rum milleti»).<ref name="B118" /><ref name="Arnakis, p. 238">Georgiadis-Arnakis (1952), ''The Greek Church of Constantinople'', s. 238</ref>

Likevel spilte den gresk-ortodokse kirken en vesentlig rolle i å bevare det greske språket og den nasjonale identiteten, utviklingen av det greske samfunnet og gjenoppstandelse av gresk nasjonalisme.<ref>Georgiadis-Arnakis (1952), ''The Greek Church of Constantinople'', s. 244 argumenterer for at kirken i Konstantinopel framviste «a magnificent work of national conservation", and contributed to the national liberation of all the subject nationalities of the Balkan peninsula.»</ref> Fra 1700-tallet og framover fikk faktisk framstående greske familier i Konstantinopel, kjent som ''phanariotter'' etter distriktet Phanar i byen, betydelig kontroll over den osmanske utenrikspolitikken og til sist over statsbyråkratiet.<ref>Paparrigopoulos 1925, ''History of the Hellenic Nation'', Eb, s. 108; Svoronos (2007), ''The Greek Nation'', s. 89</ref>