Redigerer Den greske antikkens litteratur (avsnitt)

== Den klassiske antikken ==
=== Skriftlitteraturen ===
[[Fil:Stoa in Athens.jpg|right|thumb|Den restaurerte stoa til Attalos i [[Athen]].]]
[[Utdannelse]] i oldtidens Hellas var privat, ikke det offentliges ansvar. Det eksisterte private lærere, eller man var henvist til individuell veiledning fra eldre eller jevnaldrende, skjønt [[sofistene]] reiste rundt og tilbød undervisning i [[talekunst]], [[filosofi]] og statsmannskunst for høy betaling. Undervisning var et forhold lærer-disippel.<ref name="Finley77-78"> Finley, M. I. (1980): ''Grekerne i antikken.'' Side 77-78</ref>

Forskjellene i det greske samfunn var store. I [[Sparta]] synes det som om kun eliten hadde ferdigheter i skrift, mens det i [[Athen]] var langt bedre, og mot slutten av 400-tallet f.Kr. kunne de fleste lese, slaver og kvinner unntatt. Enkelte i [[Nikias]]' hær på Sicilia kunne ikke bare lese og skrive, men endog undervise i det. Ved begynnelsen av 300-tallet f.Kr. synes det som om det var en viss bokproduksjon, og det er påvist eksport av bøker til Sicilia, [[Svartehavet]] og [[Kypros]].<ref>Cavallo, Giuglielmo: «Analfabetisme og bokproduksjon» i: Vegetti, Mario (1997): ''Nytt lys på antikkens litteratur'', Cappelen. ISBN 82-456-0135-7, s. 195-196</ref>

[[bok|Bøker]] ble framstilt av strimler med ark av [[papyrus]] klistret sammen kant i kant til de dannet en rull, og teksten skrevet i spalter. Bøker slik vi kjenner dem kom først langt senere. Å lese var tungt tilgjengelig. Det fantes ingen tegnsetting og ingen mellomrom mellom ordene. Handel med bøker skjedde i beskjedent omfang. Å legge for sterk vekt på det skrevne ord i gresk litteratur er således misvisende. Grekerne holdt taler og lyttet. Til og med deres [[arkitektur]] var preget av det talte ord, de store utendørsteatrene, forsamlingshallene som det karakteristiske ved alle greske byggverk, den overbygde, åpne søylegangene, ''[[stoa]]en''.<ref name="Finley77-78"/> Begrepet for filosofien til [[stoikerne]] har sitt navn fra stoaen.

[[Lyrikk]] ble skapt på tanke på offentlig framføring, ofte med [[Sangkor|kor]], og selv ved [[prosa]] var det tilfelle, [[Herodot]] holdt offentlige opplesninger fra sitt historieverk, og [[Platon]], som selv var en produktiv forfatter, ga åpent uttrykk for mistro til skriftlitteraturen da man ikke kunne stille den spørsmål. [[Sokrates]] dyrket [[samtale]]n og skrev aldri en linje.<ref name="Finley77-78"/>

=== Episk poesi ===
[[Fil:Akhilleus Patroklos Antikensammlung Berlin F2278.jpg|thumb|Akilles pleier den sårete Patroklos, identifisert ved inskripsjoner på den øvre delen av vasen. Attisk rødfigur, ca 55 f.Kr.]]
Begynnelsen på gresk litteratur er preget av to monumentale episke verker; ''Iliaden'' og ''Odysseen''. Den antatte forfatteren selv, [[Homer]], er innhyllet i [[mystikk]]. Selv om bøkene er kreditert ham er det sikkert at deres røtter strekker seg langt tilbake før hans tid. Iliaden er den berømte fortellingen om den ti år lange [[Trojakrigen]] fra den greske bronsealderen. Den er sentrert om guden [[Akilles]] som har verdsliggjort det greske [[Helt|heroiske idealet]].

Mens ''Iliaden'' er ren [[tragedie]] er ''Odysseen'' en blanding av både tragedie og [[komedie]]. Det er fortellingen om sjøfareren [[Odyssevs]], en av krigerne fra Trojakrigen. Etter å ha kjempet ti år i krigen tilbringer han ytterligere ti år på å seile hjem til sin hustru og familie. I løpet av denne ti år lange sjøreisen mister han sitt skip, sine kamerater og kommer til sist hjem til [[Ithaka]] forkledd som en tigger. 

[[Fil:Seneca.JPG|thumb|left|Romersk bronsebyste, den såkalte ''Pseudo-Seneca'', nå muligens identifisert som ''Hesiod''.]]
[[Fil:William-Adolphe Bouguereau (1825-1905) - La Nuit (1883).jpg|thumb| I gresk mytologi sto gudinnen [[Nyx]] ved eller nær begynnelsen av skapelsen.]]
Som det første verket i den greske antikke litteraturen benyttet Homer epos på [[heksameter]] i ''Iliaden''. Den ble nedtegnet på 700-tallet f.Kr., men bygger på [[muntlig tradisjon]]. Verkets avhengighet av Homer og dets forhold til faktiske historiske hendelser har blitt livlig diskutert, også det homeriske spørsmål om hvordan opphavet skal bedømmes. Begge disse verkene er basert på gamle [[legende]]r. Fortellingene er forkledd i et språk som er enkelt, direkte, uttrykksfullt og veltalende. Begge verkene er like lesbare i dag som de var i oldtidens Hellas. Med disse to verkene har Homer blitt karakterisert som den vestlige litteraturens far.

[[Epos]]et, dramatiske og opphøyde fortellinger i bundne vers og med formellspråk, er en av de eldste litterære [[Sjanger|sjangre]] og som fantes allerede i Orienten med ''[[Gilgamesj]]eposet'' og andre, noe som også er et belegg for en østlige innflytelse. Formellspråket i eldre epos ble hos Homer de typiske stående [[epitet]]ene, skjønt en del former ble overtatt direkte («så han talte og satte seg ned»). Mens eldre orientalske epos kunne strekke seg over et langt tidsrom, utspiller ''Iliaden'' seg i løpet av 53 dager og ''Odysseen'' på 40 dager. Materialet i de homeriske epos ble anvendt allerede under antikken, og har fortsatt blitt benyttet som emne for litterære verk i vår samtid, dels i form av [[intertekstualitet]], og dels gjennom å bearbeide motivene.

Nesten samtidig som Homer nedtegnet sine epos skrev [[Hesiod]] sitt læredikt ''[[Theogonien]]'' (Gudenes tilblivelse) på heksameter, samt ''[[Arbeid og dager]]'', et dikt på rundt 800 vers. Selv denne sjanger har sitt orientalske lån, og minner om eldre litteratur fra andre land på andre språk. På samme måte som det diskuteres om Homer noen gang har eksistert har den samme omtalen også kommet Hesiod til del, men ''Arbeid og Dager'' inneholder også en del biografiske opplysninger om Hesiod selv, noe som styrker teorien om at han var en faktisk person. Han var en bonde fra [[Boiotia]] i sentrale Hellas, og det er antatt han levde og skrev i tiden rundt 700-600 f.Kr. ''Arbeid og Dager'' er en troverdig beskrivelse av det fattige landelivet han kjente godt og det fremmet prinsipper og regler for bønder. ''Theogonien'' er en systematisk redegjørelse av skapelsen og om gudene. Livfullt beskrives menneskehetens tidsaldre, begynnelsen på gullalderen for lenge siden, og sammen med Homers verker er dette det nærmeste grekerne kommer en [[bibel]]; Homer fortalte om en heroisk ikke altfor fjern fortid mens Hesiod beriket grekerne med [[Skapelsesmyte|skapelsesfortelling]] og på den motsatte side av skalaen, en redegjørelse av samtiden og hverdagslivets praktiske regler.

Det grunnprinsipp som det antikke greske verseskjema var bygget opp med var som med alle språkgrupper, oppbygd rundt språkenes særegne egenart. Grekernes kvantifiserende vers bygget på stavelsenes lengde slik at rytmen kom fram som ordning mellom korte og lange stavelser. I kontrast bygde [[Romanske språk|de romanske språkene]] på en forestilling om stavelsenes likeverd slik at det var deres samlede antall som hadde betydning, og i [[germanske språk]] var det stavelsenes dynamiske [[aksent]], trykket, som var viktig, foruten også vekslingen mellom sterke og svake trykk. Grekernes vers er regelmessig [[rim]]løse. De regnet sine versemål i «føtter» som besto av lange og korte stavelser i ulike sammenstillinger, og kunne være meget kompliserte. Av den grunn er det også vanskelig å oversette greske dikt fra oldtiden til eksempelvis [[norsk]].<ref>Lervik, Åse Hiorth (1972): ''Elementær verselære'', Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01766-4. Side 9, 11</ref>

=== Lyrisk poesi ===
[[Fil:Sappho_and_Alcaeus.jpg|thumb|300px|''Sapfo og Alkaeos av Mytilene'', ved [[Lawrence Alma-Tadema]] (1881).]]
Den formen for gresk [[poesi]] som ble kalt for ''lyrisk'' har sitt navn fra at den opprinnelig ble sunget av en sanger eller et kor akkompagnert på strengeinstrumentet [[lyre]]n og siden av en [[fløyte]]. Hva som skiller den antikke litteraturen fra dagens moderne litteratur er formidlingen. Den antikke lyrikk ble ikke formidlet som visuell lesning, men som en forestilling for tilhørere, enten disse besto av en person eller en forsamling. Diktningens funksjon var grunnleggende [[Didaktikk|didaktisk]], og mest eksplisitt når den fungerte i drikkelag, som for eksempel Alkaios' eller Theognis' diktning ved mannlige ''komoi'' eller vennelag, og [[Alkman]]s og [[Sapfo]]s diktning kan synes knyttet til kvinners sammenkomster, nær tilknyttet til innvielsesritene før [[ekteskap]]et.<ref>Gentili, Bruno: «Muntlighet og skriftbruk i Hellas» i: Vegetti, Mario (red.) (1997): ''Nytt lys på antikkens litteratur''. Oversatt av Elling Valen. Cappelen. ISBN 82-456-0135-7. Side 29</ref>

Fra 600-tallet f.Kr. finnes den eldste bevarte greske poesien, fra øyene i [[Egeerhavet]]. Versemål og sjangre hører sammen; [[jambe]]r ble benyttet for [[satire]]r og [[elegi]]er til klageviser. Den egentlige sanglyrikken kunne bli skrevet på ulike [[Metrikk|versemål]]. Poetene synes å ha tilhørt adelige kretser, og til forskjell fra eposet er sanglyrikken ikke heroisk. Den første av de lyriske poetene var antagelig [[Arkhilokhos]] fra [[Paros]] fra en gang rundt 700 f.Kr. Kun fragmenter gjenstår fra hans verker, noe som også er tilfelle de fleste andre poeter fra oldtiden Hellas. Det som man har kunne lese seg fra de bevarte tekstene antyder at han var en forbitret eventyrer som hadde et meget turbulent liv. Til de tidlige greske poetene hører foruten Arkhilokhos også [[Sapfo]], [[Anakreon]] og [[Alkaios]].

Sang ble benyttet under de fleste viktige faser av livet, til religiøse seremonier, bryllup og begravelser, og til arbeidet. På øya [[Lesbos]] gjorde sangen musikalsk framskritt og ble utviklet til kunst ved at man fikk faste melodier, og det kvantitative verset med avvekslende korte og lange stavelser var velegnet for et musikalsk system med hele og halve toner.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1'', Gyldendal. ISBN 82-05-11663-6. Side 26.</ref> Den kvinnelige dikteren Sapfo er omgitt av uklare [[legende]]r, men mange av hennes dikt er bevart og de taler for seg selv, og noen av dem tilhører de mest verdifulle fra den greske litterære arven. Hennes språklige myke musikalitet og forfinelse, og hennes nære evne til å gi personlig uttrykk for smerte og lykke, avskjed og samvær, ble beundret i antikken og i århundrene etter inntil hennes aioliske dialekt gjorde hennes dikt vanskeligere tilgjengelig. 

På 400-tallet oppsto [[korlyrikk]]en i [[Sparta]], i sin grunnform en vekselspill mellom en korleder og et kor, en utvikling av arbeidsviser og danser. Korlyrikken hadde større publikum enn lyrikken og ble framført på større festivaler. Til sangen danset koret. Den første poeten man kjenner til er [[Alkman]], andre sentrale navn er [[Pindar]]os, [[Simonides]] og [[Bakchylides]]. Korlyrikken var polykoral (se [[antifon]], «motlydende») og ble skrevet i satser av [[strofe]]r, motstrofer og etterstrofer. Selv om de ble framført på festivaler kunne de inneholde sterke sublime lyriske stykker, som eksempelvis Alkmans naturlyrikk. Pindaros er kjent for siner [[ode]]r, [[dityrambe]]r, [[Paean|paeaner]], [[threnoi]], og [[Epinikion|epinikier]]. Dette er framfor alt en poesi for å hylle helter, idrettsmenn og guder. Fra korlyrikken utviklet etter hvert det antikke greske dramaet seg.

[[Fabel]]diktningen var utbredt under klassisk tid. Det finnes dog intet bevart av den mest berømte av fabeldikterne, Aisopos eller [[Æsop]] fra antagelig 500-tallet f.Kr.