Redigerer Den fransk-kinesiske krig (avsnitt)

== Krigen ==

De franske styrker under kaptein Rivière erobret [[citadellet i Hanoi]] den [[25. april]] [[1882]]. Hanoi var hovedstaden i Tonkin. Rivière ble selv drept under kampanjen mot De svarte flaggs hær i flodens deltaområde våren 1883. Dette utløste en krigersk stemning hjemme i Frankrike. 

Den [[25. august]] [[1883]] ble [[Huétraktaten (1883)|Huétraktaten]] undertegnet: Med den avstod keiseren av [[Annam]] hele Tonkin til Frankrike. Kina avviste traktaten, og sendte militære styrker inn i Tonkin. Selv om verken Frankrike eller Kina erklærte hverandre krig, kom det til kamphandlinger høsten 1883. Franske styrker inntok citadellene i [[Bac Ninh]], [[Son Tay]] og [[Tuyen Quang]].

[[Fil:BattleFoochow.jpg|thumb|290px|[[Slaget ved Foochow]], [[23. august]] [[1884]], maleri fra 1800-tallet.]]
Med traktatene den [[11. mai]] og [[9. juni]] [[1884]] i [[Tianjin]] aksepterte Kina Huétraktaten. 

Men senere i juni 1884 angrep kinesiske styrker ved landsbyen Bac Le en fransk styrke som var på vei for å okkupere landet i henhold til traktaten. Dette førte til at krigen ble utvidet. Selv om de militære kommandanter til lands og til vanns anbefalte et direkte angrep mot Qing-hovedstaden Beijing, avgrenset den franske statsminister [[Jules Ferry]] kamparenaene til Indokina og [[Sørkinahavet]]. Han fryktet at et angrep mot Beijing ville utløse respons fra andre europeiske makter, særlig fra [[Storbritannia]] og [[Russland]]. Den franske flåte under admiral [[Amédée Courbet]] blokkerte havnene [[Keelung]] og [[Tamsui]] på [[Taiwan]] og gjennomførte en amfibisk operasjon mot Qingstyrkene på øya.

[[Fil:FrenchShipBayard.jpg|thumb|290px|''Bayard'', den franske flåtes flaggskip i Kina.]]
I august 1884 fulgte [[slaget ved Foochow]] ([[Fuzhou]]), der franske styrker fullstendig ødela den kinesiske flåte som lå ankret opp der. Denne flåten var i sin tid blitt bygd opp under franskmannen Prosper Giquels anvisninger. Slaget varte i mindre enn tretti minutter. Fra [[1. oktober]] [[1884]] til juli 1885, okkuperte franskmennene Keelung (Jilong), og fra [[29. mars]] [[1885]] dessuten [[Pescadores]]øyene.

I Tonkin forhindret imidlertid [[monsun]]en offensive franske operasjoner, og kineserne klarte å rykke frem til randen av Rødeelvens delta. Kineserne [[beleiringen av Tuyen Quang|beleiret fortet Tuyen Quang]]. [[Fremmedlegionen]] førte det franske forsvaret av fortet, noe som minnes i Fremmedlegionens offisielle marsj.

[[Fil:CaptureOfLang-Son.jpg|thumb|290px|left|Den franske erobringen av [[Lang Son]] i februar 1885.]]
[[Fil:BlackFlagEnsign.jpg|thumb|290px|Fanen til «[[De svarte flaggs hær]]», erobret av franske styrker i [[Tonkin]] i 1885. [[Musée de l'Armée]], [[Paris]].]]
En fransk styrke bestående av to brigader marsjerte inn i Øvre Tonkin og erobret [[Lang Son]] i februar 1885. En brigade dro så for å unnsette [[Tuyen Quang]], mens den andre ble igjen i Lang Son. Kommandanten for denne gjenværende brigaden gikk så på egen hånd til angrep mot de kinesiske styrker som var under gradvis oppbygging i traktene, og rykket over den kinesiske grense ved det som i dag er [[Vennskapsporten]] men den gang på kinesisk var Zhennanporten. Der ble franskmennene beseiret ved [[slaget ved Bang Bo|slaget ved Zhennanorten]]. Franskmennene kom seg tilbake til Lang Son, og klarte å slå tilbake et kinesisk [[Slaget ved Ky Lua|motangrep ved Ky Lua]]. 

Imidlertid ble brigadekommandanten såret mot slutten av slaget, og han som overtok ble muligens grepet av panikk. I alle fall beordret han Lang Son oppgitt den [[28. mars]] [[1885]]. Brigaden trakk seg tilbake i forvirring mor elvedeltaet, slik at nesten alle de franske erobringer i 1885 gikk tapt og slik at den øverstkommanderende for ekspedisjonskorpset, [[Louis Briere de l'Isle]], ble overbevist om at selve elvedeltaet var truet. Hans alarmerende meldinger hjem til Paris førte til regjeringen Ferrys fall.  

Etter noen få dager skjønte Briere de l'Isle at situasjonen likevel var så ille som det først hadde sett ut til. Men den nye departementsledelsen i Paris var oppsatt på å avslutte krigen.

Nederlaget, som franskmennene kalte «Tonkinaffæren», var en større [[politisk skandale]] for forkjemperne av fransk kolonialistisk ekspansjonisme. Det var ikke før i begynnelsen av [[1890-årene]] at de franske kolonialistiske krefter på nytt fikk politisk innflytelse i hjemlandet.<ref>Jfr C.R. Ageron: ''France colonial ou parti colonial'', Paris, 1978</ref>