Redigerer Den demokratiske republikken Afghanistan (avsnitt)

== Opposisjonsstyrkene ==
Observatører fra utsiden identifiserer ofte de to krigende gruppene som «fundamentalister» og «tradisjonalister.» Rivalisering mellom disse gruppene fortsatte i løpet av den afghanske borgerkrigen som fulgte etter [[Sovjetunionen]]s tilbaketrekning. Rivaliseringen mellom disse gruppene brakte afghanernes forhold til vestens oppmerksomhet og det var dem som mottok militær assistanse fra [[USA]] og et antall andre land.

Fundamentalistene baserte sine prinsipp om organisering rundt massepolitikk og inkluderte flere delinger av Jamiat-i-Islami. Lederen av hovedretningen, [[Burhanuddin Rabbani]], begynte organisering i [[Kabul]] før undertrykkelsen av religiøse konservative, som begynte i [[1974]], tvang ham til å flykte til [[Pakistan]] i løpet av [[Mohammed Daoud Khan|Daouds]] regime. Kanskje best kjent blant lederne var [[Gulbuddin Hekmatyar]] som brøt med Rabbani og formet en annen motstandsgruppe, Hizb-e-Islami, som ble Pakistans foretrukne våpenmottager. En annen splittelse, drevet av [[Yunus Khales]], resulterte i en annen gruppe med navnet Hizb-e-Islami, en gruppe som var noe mer moderat en Hekmatyars. En fjerde fundamentalistisk gruppe var Ittehad-i-Islami ledet av  [[Rasool Sayyaf|Abdul Rabb Rasuul al-Sayyaf]] som senere inviterte [[Osama bin Laden]] til å komme til [[Afghanistan]]. Rabbanis gruppe mottok dens største støtte fra nordlige Afghanistan hvor den mest kjente motstandskommandøren  i Afghanistan, [[Ahmed Shah Massoud]], en [[tadsjiker]], som Rabbani, opererte mot sovjeterne med betydelig suksess.

Organisasjonsprinsippene til den tradisjonalistiske gruppen var forskjellig fra den fundamentalistiske. Dannet av løse bånd blant [[ulama]] i Afghanistan, var tradisjonalistenes ledere ikke opptatt, i motsetning til fundamentalistene, med å omdefinere islam i det afghanske samfunnet, men i stedet fokuserte de på bruken av [[sharia]] som lovens kilde (å fortolke sharia er en hovedoppgave for ulamaen). Blant de tre gruppene i Peshawar var den viktigste Jebh-e-Nejat-e-Milli ledet av [[Sibghatullah Mojadeddi]]. Noen av tradisjonalistene var villige til å akseptere gjenopprettelsen av monarkiet og så på den tidligere kongen [[Zahir Shah|Mohammed Zahir Shah]], i eksil i [[Italia]], som herskeren.

Andre bånd var også viktige i å holde sammen noen motstandsgrupper. Blant disse var forbindelser innen [[sufisme|sufi-ordenen]] ledet av [[Pir Sayyid Gilani]]. En annen gruppe, [[sjiaislam|sjiamuslimene]] i [[Hazarajat]], organiserte flyktninger i [[Iran]].