Redigerer Den danske hærs historie før 1670 (avsnitt)

=== Hvervede tropper ===

Fra slutten av [[1400-tallet]] til begynnelsen av [[1600-tallet]] besto hæren nesten utelukkende av [[leietropper]], som ble hvervet når det ble krig, og som ble sendt hjem når striden var endt. Statsforfatningen tillot ikke kongen å holde hærer i fredstid, for [[Herredag]]en og [[Riksrådet]] fryktet nemlig for at kongen ville utvide sin makt ved hjelp av leietroppene. Derfor nektet de stadig penger til å underholde troppene, så snart det var blitt fred. I Norden ble det særlig brukt [[Tyskland|tyske]], [[Frisland|frisiske]], [[England|engelske]] og [[Skottland|skotske]] [[landsknekt]]er. Et [[regiment]] var dengang som en eiendom, som gikk i handel mellom mann og mann. Var det ingen regimenter ledige, ga kongen bevilgninger til [[oberst]]er, fyrster og eventyrere, som ville påta seg å opprette regimenter.

Når et regiment eller en mindre avdeling skulle opprettes på [[1600-tallet]], traff kongen og Riksrådet først deres valg blant de mange ansøkere som meldte seg. Han, som ble valgt, ble [[oberst]], og med ham opprettet noen i Riksrådet, som oftest [[Riksmarsk (Danmark)|riksmarsk]]en og to av rådene, en kontrakt. I denne bestemtes regimentets styrke og sammensetning, tidsfrister for når regimentet skulle leveres, hvervepengene for hele regimentet eller hver mann, samlingsplassen, samt soldens størrelse for hver [[militær grad|grad]]. Det ble som regel overlatt til obersten å utnevne offiserer. Obersten sluttet avtaler med [[kaptein (grad)|kaptein]]ene om opprettelsen av [[kompani]]er, og kapteinene forpliktet [[løytnant]]ene, [[fenrik]]ene og [[underoffiser]]ene, som også gjorde tjeneste som hververe.

Nå dro hververne ut for å finne folk. Danmark hadde avtaler med alle [[Tyskland|tysk]]e stater, [[Polen]] og [[Nederlandene]], som tillot at deres undersåtter ble hvervet til dansk-norsk krigstjeneste. En del rekrutter meldte seg frivillig, andre ble overtalt, og enhver som syntes å være mer eller mindre godt rustet, ble antatt. I nødsfall antok man også mindre velskapte folk eller til og med krøplinger. Det lyktes imidlertid sjelden hververen å skaffe alt mannskapet på åpent vis. Han tok da tilflukt til vold og bortførelser. Det var således en broket forsamling som kom til å tjenestegjøre i den danske hær: [[Sachsen|sachsere]], [[Estland|estere]], [[Polen|polakker]], [[Böhmen|bøhmere]], [[Nederland|hollendere]], [[Skottland|skotter]], [[Frankrike|franskmenn]], dansker, [[Sverige|svensker]] og nordmenn.

Når hvervefristen var utløpt, holdt kongens [[kommissær]] en generalmønstring over regimentet. Det samlede krigsfolket avla troskapseden, of regimentet ble innlemmet i hæren. Som oftest manglet kompaniene en del mannskap, og man tok da tilflukt til unnskyldninger og bedragerier, som å fylle rekkene med [[trossknekt]]er og tjenere. Etter at generalmønstringen hadde funnet sted, hadde obersten bare forslagsrett med hensyn til ansettelse og forfremmelse av befalingsmenn. Utnevnelsen skjedde som regel av kongen. I regimentet ble fenriken eller [[kornett (grad)|kornett]]en forfremmet til løytnant, løytnanten til kaptein eller [[rittmester]]. De ledige stabsoffisersplassene ble gjerne besatt med utenlandske adelsmenn, særlig tyske. Ved forfremmelser innad i regimentet lyttet kongen oftest til oberstens innstilling. Obersten foreslo den han fant best skikket, eller snarere den som hadde innsmigret seg eller var knyttet til ham ved familiebånd eller andre interesser; ikke sjelden ved bestikkelser.

Ingen kunne avskjediges uten kongens befaling eller tillatelse. Når noen døde eller rømte, måtte kompaniførerne selv erstattet tapet med en årlig sum. De måtte også sørge for vedlikeholdelsen av hester, våpen og påkledning. Troppene skulle lønnes hver måned eller hvert kvartal, men det elendige pengevesenet førte til at soldatene alltid hadde et tilgodehavende hos staten; særlig kompaniførerne, siden de stadig måtte gi soldatene forskudd.

Dersom man ville skille seg av med de hvervede troppene, ble enten hele avdelingen oppløst, eller styrken ble forminsket. Man avskjediget da først dem som ville bosette seg i Danmark. Offiserene fikk enten ærlig avskjed, det vil si en attest og bevis på tilgodehavendet hos staten, eller avskjed på grått papir, uten noen av delene. De høyere offiserene hadde ofte større summer til gode. Etter lang tid hendte det at staten avkjøpte dem for en billig penge, eller de kunne oppnå erstatning i kronens jordegods, dersom de hadde innflytelse. Av og til sikret staten seg deres tjeneste for fremtiden ved å gi dem en årlig sum, såkalte ventepenger eller [[vartpenger]].