Redigerer Den chilenske uavhengighetskrigen (avsnitt)

== La Patria Vieja - Det gamle fedrelanet ==
[[Fil:Juan Martínez de Rozas.JPG|thumb|left|[[Juan Manuel de Rozas]].]]
=== Den første juntaen === 
Fra begynnelsen av tok juntaistene det politiske initiativet. Like etter at ''cabildo''-rådet var fastsatt, klarte de å utplassere sine medlemmer i komiteen som hadde i oppgave å sende ut invitasjonene, og de kunne dermed manipulere invitasjonslistene til deres egen fordel. Da 18. september-møtet startet dominerte de scenen med ropet ''"¡Junta queremos! ¡junta queremos!"'' ("Vi vil ha en junta!"). Grev Toro Zambrano møtte denne folkelige maktdemonstrasjonen ved å gå med på kravene deres ved å plassere hans seremonielle herskerstav på bordet og sa "Her er staven, da den og hersk." 

''Chiles regjeringsjunta'', også kjent som ''den første junta'' (av totalt seks regjeringsjuntaer) ble organisert slik at den hadde de samme maktene som en kongelig guvernør. Dens første forholdsregel ble å sverge en lojalitetsed overfor kong Ferdninand VII som den legitime kongen. Grev Toro Zambrano ble valgt til president, og resten av de høyere stillingene ble jevnt fordelt på de ulike partene, selv om den virkelige makta lå hos sekretæren, [[Juan Martínez de Rozas]]. Juntaen fortsatte med å gjøre et par konkrete tiltak som lenge hadde vært etterlengtet av koloniens innbyggere, den opprettet et [[milits]] for rikets forsvar, erklære handelsfrihet ovenfor alle nasjoner som var alliert med Spania eller var nøytrale, opprettet et enestående tariff på 134% på alle importer (unntatt trykkpresser, bøker og kanoner, som var frigjort for alle toller) og beordret at det skulle opprettes nasjonalkongress for å øke sin representativitet. Til slutt ble det bestemt at valgene av nasjonalkongressens førtito representanter skulle holdes i 1811. 

Tre politiske tendenser begynte nå å vise seg: ''de begeistrede, de moderate'' og ''rojalistene''. Alle disse gruppene var bestemte på at de var mot selvstendighet fra moderlandet, og forskjellene mellom dem gikk på hvilken grad av politisk selvstyre de ønsket. De moderate (''moderatos''), ledet av [[José Miguel Infante]], utgjorde majoriteten og ønsket at reformene skulle skje sakte, siden de var redde for at da kongen kom tilbake til makta ville han tro at de ønsket uavhengighet og ville derfor omgjøre alle deres reformer. De begeistrede (''exaltados'') var den nest viktigste gruppa, og de kjempet for en større grad av frihet ovenfor kongen og at reformene skulle skje fort og kun stoppe før full uavhengighet. Deres leder var [[Juan Martínez de Rozas]]. Rojalitene (''realistas'') var mot alle former for reformer, og ønsket å holde på ''status quo''.

Fram til mars 1811 hadde 36 representanter allerede blitt valgt i alle de større byene, bortsett fra Santiago og [[Valparaíso]]. Fram til dette tidspunktet hadde den store politiske overraskelsen vært at i landet andre maktsentrum, [[Concepción]], hadde rojalistene vunnet over Rozas' støttespillere. I resten av landet var resultatene mer eller mindre jevnt fordelt; tolv pro-Rozas-delegater, fjorten anti-Rozas-delegater og tre rojalister ble valgt. Dermed ble Santiago-valget nøkkelen for Rozas' ønske om å holde på makten. Dette valget skulle finne sted [[10. april]], men før valget kunne holdes brøt det ut et mytteri i byen. 

Det såkalte ''Figueroa-myteriet'' (''Motín de Figueroa'') fant sted 1. april 1811, da rojalistobersten [[Tomás de Figueroa]] – som regnet valgene som for populistiske – ladet et opprør i Santiago. Opprøret ble slått ned, og obersten ble uten videre arrestert og henrettet. Mytteriet var riktignok vellykket i den forstand at det for en tid ødela for valget, som måtte utsettes. Til slutt ble en nasjonalkongress behørig valgt, og alle Santiagos seks representanter kom fra den moderate gruppa. Ikke desto mindre hadde mytteriet ført til at de politiske vervene ble radikalisert: selv om det var de moderate, som kun ønsket større selvstyre for eliten uten et komplett brudd med Spania, som vant majoriteten av representantene, utgjorde de revolusjonære begeistrede en høyrøstet minoritet som nå ønsket full og øyeblikkelig selvstendighet fra Spania. Det kongelige appellrådet, en gammel støttespiller for det spanske monarkiet, ble oppløst på grunn av dets påståtte "medskyldighet" i mytteriet. For første gang ble ideen om full selvstendighet styrket. 

[[FIL:Jose Miguel Carrera Verdugo.jpg|thumb|right|[[José Miguel Carrera]].]]

=== Carrera-diktaturet ===
På denne tiden ankom en ung mann med gode forbindelser, [[José Miguel Carrera]], Chile etter ha kjempet i den spanske uavhengighetskampen. Carrera ble fort en del av intrigene til forskjellige ekstremister som planla å frata Martínez de Rozas makta ved makt. Etter to kupp i slutten av 1811 klarte den ambisiøse Carrera å ta makta, og innledet på denne måten et diktatur. Framstående medlemmer av denne regjeringa var Carreras to brødre, [[Juan José Carrera|Juan José]] og [[Luis Carrera|Luis]], samt [[Bernardo O'Higgins]].

Den provisoriske grunnloven fra [[1812]] ble tatt i bruk i denne perioden, og denne var særlig liberal. For eksempel fastslår den at "ingen ordre som kommer fra utenfor Chiles territorium vil ha noen virkning, og alle som forsøker å rette seg etter en slik ordre vil bli regnet som en landsforræder." Carrera sørget også for å lage patriotiske symboler for ''la Patria Vieja'', som [[Chiles flagg|flagget]], [[Chiles riksvåpen|våpenet]] og emblemet. Chiles første avis, ''la Aurora de Chile'', ble også først utgitt i Carreras regjeringstid. Avisas redaktør var presten og senatspresidenten [[Camilio Henríquez]] som sørget for at den støttet selvstendighetsbevegelsen. I tillegg var Carrera ansvarlig for å bringe [[Amerikas forente stater]]s første [[Konsul (diplomati)|konsul]] til Chile. Dette var viktig siden det opprettet en direkte forbindelse mellom de [[liberalisme|liberale]] og [[føderalisme|føderale]] forente statene i USA og prinsippene til den chilenske uavhengighetsbevegelsen. Til slutt opprettet Carrera Verdugo også Chiles nasjonalinstitutt og nasjonalbibliotek. Begge disse prestisjefulle institusjonene har overlevd helt fram til nåtida. 

[[Fil:Carga de O'Higgins.jpg|thumb|left|O'Higgins angriper i [[katastrogen ved Rancagua|slaget ved Rancagua]], malt av Pedro Subercaseaux.]]

=== Spanske invasjoner ===
Opprørenes suksess både i Chile og Argentina gjode Perús visekonge, [[José Fernando de Abascal y Sousa]], urolig. Derfor sendte han i [[1813]] en militærekspedisjon over havet fra Perú under [[Antonio Pareja]]s kommando for å sikre situasjonen i Chile, mens en annen styrke ble sendt landeveien for å [[Den_argentinske_uavhengighetskrigen#Det_andre_Alto_Per.C3.BA-felttoget|angripe]] Nord-Argentina. Soldatene antok Concepción, hvor de ble mottatt med applaus. Dermed begynte rojalistens marsj mot Santiago. Dette felttoget kom riktignok til å mislykkes, og det gjorde òg et følgende resultatløst angrep ledet av [[Gabino Gaínza]]. Dette skyldtes riktignok ikke Carreras militære ferdigheter, og hans udugelighet førte til at O'Higgins stadig skaffet seg større makt, og til slutt skaffet seg full kontroll over de selvstendighetssøkende styrkene. Nå sjikanert av begge sider bestemte Carrera seg for å gå av, og dette blir vanligvis regnet som starten på uavhengighetskonfliktens andre fase; ''Reconquista'' ([[reconquista|en allusjon]]). 

Etter Gaínzas mislykkede forsøk på å stoppe revolusjonen hadde de to partene undertegnet Lircay-traktaten [[14. mai]]. Dette førte nominelt til fred, men i virkeligheten bare til et lite pusterom i uroen. Abascal hadde ingen intensjon om å holde traktaten, og samme år sendte han en besluttsom styrke sørover mot Chile under [[Mariano Osorio]]s kommando. Disse rojaliststyrkene gikk i land og dro så til [[Chillán]] mens de forlangte motstandernes ubetingete overgivelse. O'Higgins ønsket å forsvare byen [[Rancagua]] mens Carrera ønsket å gjøre motstand i Angostura-passet, som var en bedre forsvarsposisjon, men også nærmere Santiago. O'Higgins anerkjente nå ikke Carrera, og kjempet mot den carrerianske hæren under Luis Carrera i [[slaget ved Tres Acequias]], hvor carreristene vant. På grunn av uenighetene og den følende mangelen på samarbeid mellom de nå delte selvstendighetsstyrkene måtte O'Higgins nå møte rojalistene ved Rancagua uten forsterkninger. Det følgende slaget er kjent som [[katastrogen ved Rancagua]], og ble utkjempet 1. og 2. oktober 1814. O'higginistene forsvarte seg heroisk, men slaget endte med overveldende nederlag for selvstendighetsstyrkene. Bare 500 av O'Higgins' styrker var tilbake etter dette nederlaget. Litt senere inntok Osorio Santiago, og ''Patria Vieja''-opprøret ble endelig slått ned.