Redigerer Den Konservative Presses Forening (avsnitt)

== Etterkrigstid og bortfall ==
Etter den [[andre verdenskrig]] organiserte man i 1945 fellesorganet [[Norsk Høyrepresse]], hvor DKPF og [[Høyres Bladeierforening]] gikk sammen. Norsk Høyrepresse sørget for at Høires Pressekontor, Høirepressens Propaganda- og Organisasjonskontor og Høirepressens Oslokontor slo seg sammen til Høires Pressekontor, senere kjent som [[Høyres Pressebyrå]]. De konservative presseorganisasjonene fikk så en paraplyorganisasjon kalt Høyrepressens Samarbeidsutvalg, hvor DKPF fikk tre representanter. På et medlemsmøte i 1966 besluttet man å støtte norsk [[Det europeiske fellesskap|EF]]-medlemskap.<ref name="mening66" />

Selv om DKPF stadig var representert i Høyres organer, tapte foreningen innflytelse fra slutten av 1960-årene og utover. I begynnelsen av 1970-årene oppstod en debatt i Høyre om avisenes faste representasjon i partiets organer, og det ble rettet kritikk fra partiet mot avisene.<ref name="pressepolitikk" /> DKPF kritiserte samtidig partiledelsens ønske om bistand samtidig som man distanserte seg fra den konservative pressen, og man motsatte seg et riksdekkende medlemsblad for partiet. I 1977 ble DKPFs sjefredaktørers adgang til Høyres landsmøte som selvskrevne delegater endret, og DKPF måtte nøye seg med å velge 15 delegater, hvorav foreningens formann og viseformann var selvskrevne. Fra 1982 hadde DKPFs formann kun observatørstatus med talerett i Høyres sentralstyre. På Høyres landsmøte i 1983 ble partiets vedtekter endret, og DKPF møtte med fast delegasjon for siste gang. Fra slutten av 1980-årene anså ikke DKPF seg som partipolitisk bundet overhodet, og formann [[Fredrik Th. Bolin]] oppfordret Norsk Høyrepresse til å slutte å bruke betegnelsen «høyreaviser», ettersom avisene var hverken eiermessig, redaksjonelt eller organisatorisk bundet til Høyre.<ref name="mening106" />

I 1993 var det ca. 100 medlemmer i foreningen.<ref name="Arkivverket" /> I 2002 forsvant den gjenværende aktiviteten i foreningen.