Redigerer De hvite bussene (avsnitt)

===Planer for evakuering===
I oktober 1943 var [[Odd Medbøe]] i Berlin og hadde møte med blant andre [[Didrik Arup Seip]]. Medbøe mente det var avgjørende å komme i kontakt med norske myndigheter i Stockholm slik at man var forberedt på å hjelpe de norske fangene «når katastrofen nærmet seg». Medbøe hjalp til med å opprette kontakt og den svenske journalisten Olle Ollén bidro som kurer. Minister [[Niels Christian Ditleff]] etablerte i januar 1944 «Styret for den midlertidige fangehjelp». I Berlin fordelte familiene [[Johan B. Hjort|Hjort]] og Seip, [[Bjørn Heger]], Theo Findahl og sjømannsprestene fordelte leirer og fengsler i mellom seg og var beredt til å hjelpe i en krisesituasjon. Det kom etterhvert danske fanger til Sachsenhausen og det lille norske miljøet samarbeidet med danske.{{Sfn|Seip|1946|s=511}} Sommeren 1944 snakket de danskene om at det skulle organiseres et bilkorps («Jyllands-korpset») som skulle stå klar til å evakuere danske og norske fanger.{{Sfn|Seip|1946|s=526}} Carl og [[Borghild Hammerich]] hadde sommeren 1944 120 fiskebiler (hver med plass til 50 personer) til disposisjon, men ikke tilstrekkelig bensin. Ditleff planla på sin side å sende tre norske skip til Lübeck med busser som skulle samle opp fanger når sammenbruddet i det tyske regimet kom.{{Sfn|Seip|1946|s=539}} I oktober 1944 skrev Johan B. Hjort en redegjørelse om fangenes situasjon og behovet for evakuering; Seip leverte notatet til den svenske legasjonen.{{Sfn|Seip|1946|s=546}} Minister Ditleff utarbeidet 30. november 1944 en evakueringsplan som innebar at svenskene skulle forhandle direkte med Himmler og Ditleff foreslo overfor Folke Bernadotte å evakuere sivile norske og danske fanger til Sverige.{{Sfn|Seip|1946|s=550}}

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Ifølge Heger og Seip ble de advart om dette blant annet av [[Paul Rosbaud]], spionen med dekknavnet «Griffen». Sjømannsprest Vogt-Svendsen hadde fått opplysninger fra en fange i Buchenwald om et rundskriv fra Himmler med instruks om å henrette fangene når allierte styrker nærmet seg.{{Sfn|Seip|1946|s=542}}<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kramish, Arnold | utgivelsesår = 1987 | tittel = Griffen: den største spionhistorien | isbn = 8202107431 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061806107 | side = }}</ref> [[Wanda Heger]] hadde også et møte med grev [[Folke Bernadotte]] i Berlin. Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i [[Groß Kreutz]]. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der.<ref name="Ottosen" />

Ditleff forhandlet i januar 1945 med den svenske utenriksministeren og med [[Carl av Sverige, hertug av Västergötland|prins Carl]] (president i svensk røde kors) og [[Folke Bernadotte]] i svenske røde kors. Planen om evakuering med norske skip fra nordtysk havn (foretrukket av myndighetene i London) var ikke mulig å gjennomføre. Alternativet var da en ren svensk operasjon og forberedelsene til en slik var allerede gjort. Ditleff mente at operasjonen burde være i regi av svensk røde kors. Tidlig i februar mente Ditleff at det straks måtte forhandles med tyske myndigheter på grunn av situasjonen i Tyskland og faren for at fangene ville bli likvidert. Ditleff informerte Bernadotte om antall norske fanger på forskjellige steder og om «Jyllandskorpset» planlagt sommeren 1944. Ditleff anbefalte Bernadotte å søke råd hos nordmennene i Groß Kreutz. Seip møtte i Bernadotte i Berlin 17. og 19. februar 1945 og overleverte mer informasjon om norske fanger og mulige evakueringsopplegg. Evakuering til Sverige, Norge/Danmark eller til Sveits ble skissert. Bernadott forhandlet med Himmler disse dagene og Himmler gikk med på å samle skandinaviske fanger i en leir ([[Neuengamme]] i Hamburg) under tilsyn av svensk røde kors.{{Sfn|Seip|1946|s=572}} [[Felix Kersten]] ba om at fangene i Neuengamme skulle slippes videre og ba Himmler være velvillig i forhandling med Bernadotte særlig når det gjaldt kvinner og barn.{{Sfn|Seip|1946|s=584}}