Redigerer David Gilmour (avsnitt)

== Pink Floyd ==
{{utdypende|Pink Floyd}}
[[File:David Gilmour- Lap sleel guitar.jpg|thumb|Gilmour med ''lap steel guitar'', Festhalle, [[Frankfurt]], 26. januar 1977]]
I [[januar]] [[1968]] ble han invitert til å bli med i Pink Floyd, da hans barndomsvenn og bandets daværende frontfigur, gitarist og vokalist, [[Syd Barrett]], ble stadig mer ustabil trolig som følge av et overdrevent forbruk av [[hallusinogene stoffer]]. På denne tiden lå Gilmours band, Joker's Wild, an til å gjøre det omtrent like bra som Pink Floyd.{{Sfn|Holm|1995|s=24}} Pink Floyd spilte opprinnelig coverversjoner av [[rhythm and blues]] og begynte sent i 1966 å spille Barretts komposisjoner. Bandets første album ble gitt ut av [[EMI]] i august 1967.<ref name="Johnson">Johnson, Chad (2015). ''Pink Floyd-Guitar Signature Licks: A Step-by-Step Breakdown of David Gilmour's Guitar Styles and Techniques.'' Hal Leonard Corporation.</ref>

Gilmour ble offisielt med i Pink Floyd 18. februar 1968.<ref name=":0"/> Barrett var vanskelig å ha med på konserter og de håpet å kunne beholde ham som komponist.<ref name="Ose">{{ Kilde bok | forfatter = Ose, Bård | utgivelsesår = 1995 | tittel = Rockens giganter | isbn = 8299372402 | utgivelsessted = [Skien] | forlag = Telemarksavisa | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015111907592 | side = }}</ref> Før han ble med i Pink Floyd jobbet Gilmour både som modell og som budbilsjåfør for et designfirma.{{tr}} David Gilmour viste seg som en god vokalist og teknisk god gitarist med sans for harmoniske og lange gitarsoloer. Kort tid etter at Gilmour ble med, sluttet Barrett i bandet etter oppfordring fra de andre, men Gilmour var hovedprodusent og bassist på Barretts to soloalbum ''[[The Madcap Laughs]]''{{Sfn|Holm|1995|s=31}} og ''[[Barrett]]''.{{Sfn|Holm|1995|s=36}} 

I mars 1968 ble Barrett bedt om å forlate gruppa. På Pink Floyds andre album, ''[[A Saucerful of Secrets]]'' innspilt i [[Abbey Road Studio]], medvirket Barrett på tre låter og David på fire.{{Sfn|Holm|1995|s=24}} Barrett sto som komponist for en av låtene. Albumet nådde 9. plass på britiske platelister og bandet reiste på stor turne i USA sammen med [[The Who]] og [[Soft Machine]].<ref name="Johnson" /> 

=== Etter Barrett ===
Albumet ''[[Ummagumma]]'' (1969) var eksperimentelt og uvanlig innenfor popmusikk, og nådde 5. plass på britiske salgslister. Albumet ''[[Atom Heart Mother]]'' var det første som nådde til topps på salgslistene. Etter en omfattende turne i Europa og USA 1970-1971, produserte bandet ''[[Meddle]]'' der Gilmour hadde en mer fremtredende rolle. I 1975 etter en omfattende turne begynte Waters å arbeide med en ny komposisjon basert på et firenoters motiv spilt av Gilmour. Resultatet ble den lange «Shine on You Crazy Diamond» som fylte store deler av ''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]''.<ref name="Johnson" />

Sammen med de opprinnelige bandmedlemmene [[Roger Waters]], [[Nick Mason]] og [[Richard Wright (musiker)|Richard Wright]] var Gilmour med på å utvikle Pink Floyd fra et undergrunnsband til en av [[1970-tallet]]s supergrupper. De storslåtte konsertene deres var attraksjoner og i 1970 var 100.000 til stede under konserten i [[Hyde Park (London)|Hyde Park]] i London.<ref name="Blokhus" /> På konsertscenen har de visuelle effektene og avansert lydteknikk dominert mens bandmedlemmene gjorde lite av seg.<ref name=":0" /> Turneen med ''Atom Heart Mother'' i 1970 inkluderte kor og orkester.<ref name=":1" /> Musikkutgivelser som ''[[The Dark Side of the Moon]]'' og ''[[The Wall]]'' regnes blant hovedverk i rockehistorien.<ref name="Blokhus" /> 

Musikken til ''The Dark Side of the Moon'' ble fremført på konsert første gang i Rainbow Theatre i London 17. februar 1972, ett år før albumet kom ut. Sceneshowet var på den tiden uvanlig omfattende med 9 tonn utstyr som det tok seks timer å sette opp. [[Bootleg]]-album fra konserten på Rainbow Theatre solgte i 120.000 kopier.{{Sfn|Holm|1995|s=40}} Med ''Dark Side of the Moon'' viste bandet en vesentlig utvikling i sin evne til å komponere med mer vekt på melodi, fyldigere arrangementer, og mer konsise og strukturerte komposisjoner. Albumet hadde mer avanserte tekster med sammenhengende tema. Det var dette albumet som gjorde Pink Floyd store og er at de mest solgte rockealbum.<ref name="Ose" /> Fire album fra og med ''Dark Side of the Moon'' til og med ''The Wall'' er høydepunktene i Pink Floyds historie.<ref>Komara, E. (2019). Pink Floyd: Album by Album. ''ARSC Journal'', 50(2), 275-283.</ref>

Etter ''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]'' tok Waters styringen over bandets virksomhet.<ref name="Ose" /> I 1978 presenterte Waters to nye ideer hvorav den ene ble ''[[The Wall]]'' (som ble at tidenes mest solgte album) og den andre ''Pros and Cons of Hitchhiking''. ''The Wall''-turneen var bandets mest omfattende produksjon til da.<ref name="Johnson" /> Forholdet mellom Waters og Gilmour begynte etterhvert å bli ganske anstrengt, og etter utgivelsen av ''[[The Final Cut]]'' i [[1983]] som Roger Waters styrte absolutt alt på, var forholdet mellom de to ødelagt. Waters forlot formelt Pink Floyd i 1985, men Gilmour, Richard Wright og Nick Mason bestemte seg for å fortsette å gi ut musikk under navnet Pink Floyd.<ref name="Ose" /> Etter et søksmål fra Waters, ble det i [[1986]] inngått et forlik som ga Gilmour og de andre lov til å bruke navnet Pink Floyd, mens Waters beholdt alle rettighetene til ''The Wall''. Etter dette utgjorde Gilmour og Mason kjernen i bandet, mens Wright ble leid som studiomusiker.<ref name="Johnson" /> 

I juli 1990 gjennomførte Waters en stor [[The Wall Live in Berlin|''The Wall''-konsert i Berlin]] (etter [[Berlinmuren]]s fall) med inviterte bidragsytere som [[Sinéad O'Connor]] og uten Gilmour og de andre fra Pink Floyd.{{Sfn|Holm|1995|s=69}}

===Etter Waters===
I 1994 kom Pink Floyd med albumet ''[[The Division Bell]]'' hvor Gilmour sto for det meste av musikken.{{Sfn|Holm|1995|s=72}} Wright var formelt innleid musiker, men ble kreditert som komponist på fem spor. Albumet nådde til topps på platelistene i USA og Storbritannia.<ref name="Johnson"/><ref name=":2"/>

Midt på 1980-tallet tok Gilmour over den musikalske ledelsen av Pink Floyd.<ref name="Blokhus"/> Gilmour anerkjente i 1995 Waters for engasjementet og de «briljante» teksten, men mente at Waters ikke er en spesielt god musiker.{{Sfn|Holm|1995|s=76}} Han fikk ikke et normalt forhold til Waters igjen før i [[2005]] da Pink Floyd ble gjenforent under [[Live 8]] [[2. juli]].<ref>Blake, M. (2011). ''Pigs might fly: the inside story of Pink Floyd.'' Aurum.</ref>

Barrett døde i 2006 og Wright i 2008. I 2014 ga Gilmour og Mason ut albumet ''[[The Endless River]]'' dedisert til Wright med noe av musikken laget av Wright. Deler av materialet ble innspilt før Wright døde blant annet i forbindelse med ''Division Bell''.<ref>{{Kilde avis|tittel=Roger Waters Reminds Pink Floyd Fans He’s Not in Pink Floyd|url=https://www.wsj.com/articles/BL-SEB-83787|avis=Wall Street Journal|dato=2014-10-02|besøksdato=2021-08-30|issn=0099-9660|språk=en-US|fornavn=Mike|etternavn=Ayers}}</ref><ref name="Johnson"/> Albumet er hovedsakelig instrumentalt med innslag av tekst fra Polly Samson, Gilmours kone. [[Rolling Stone|''Rolling Stone'']] skriver albumet er preget av Gilmours karakteristiske gitarsolo.<ref>{{Kilde www|url=https://www.rollingstone.com/music/music-news/david-gilmour-shines-in-pink-floyds-new-endless-river-preview-194566/|tittel=David Gilmour Shines in Pink Floyd's 'Endless River' Preview|besøksdato=2021-08-30|dato=2014-10-04|fornavn=Daniel|etternavn=Kreps|fornavn2=Daniel|etternavn2=Kreps|språk=en-US|verk=Rolling Stone}}</ref> ''[[The Guardian]]'' ga albumet god omtale og mente det var en fin måte å avslutte Pink Floyd.<ref name=":2">{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/music/2014/nov/09/pink-floyd-endless-river-review|tittel=Pink Floyd: The Endless River review – ‘a good way to call it a day’|besøksdato=2021-08-30|dato=2014-11-09|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> The Independent kaller albumet kjedelig og skuffende.<ref>{{Kilde www|url=https://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/reviews/pink-floyd-endless-river-album-review-boring-and-desperately-disappointing-9840601.html|tittel=Pink Floyd, The Endless River - album review: Boring and desperately|besøksdato=2021-08-30|dato=2014-11-07|språk=en|verk=The Independent|sitat=It would take a Barrett-load of drugs to make Pink Floyd's new album interesting, writes Andy Gill}}</ref> Albumet solgte godt i mange land og nådde 3. plass på platelistene i USA.<ref>{{Kilde www|url=https://www.forbes.com/sites/nickmessitte/2014/11/21/pink-floyds-the-endless-river-why-is-it-doing-so-well/|tittel=Pink Floyd's 'The Endless River' - Why Is It Doing So Well?|besøksdato=2021-08-30|fornavn=Nick|etternavn=Messitte|språk=en|verk=Forbes}}</ref>

Forholdet mellom Gilmour og Pink Floyds tidligere medlem Roger Waters har forverret seg etter å ha vært kjølig i mange tiår. Pink Floyd, med Gilmour, og den ukrainske musikeren [[Andrij Chlywnjuk]] ga i 2022 ut protestsangen «Hey Hey Rise Up!!» til støtte for [[Ukraina]], noe Waters ikke likte. Waters har vært motstander av at andre land skal hjelpe Ukraina med våpen og annen støtte.<ref>{{Kilde www|url=https://www.abcnyheter.no/a/195902457/|tittel=Putins brutale krig splitter Pink Floyd|besøksdato=2023-02-08|dato=2023-02-07|fornavn=Gunnar R.|etternavn=Larsen|språk=no|verk=www.abcnyheter.no}}</ref>