Redigerer Dansen gjenom skuggeheimen (avsnitt)

== Verket og samtida ==
Både tematisk og tidsmessig er ''Dansen gjenom skuggeheimen'' en del av [[nyrealismen]] i norsk litteratur, en litterær periode preget av dikterisk behov for nytt stoff, og av betydelige omveltninger i samfunnet: den andre fasen av industrialisering, og flukten fra landsbygda inn i industrien<ref name="Beyer"/>. Før og under denne perioden blomstret [[heimstaddikting|heimstaddiktninga]], der stadig nye deler av landet og samfunnslivet ble gjort til gjenstand for litterær behandling. Som en del av dette kom også de første arbeiderdikterne. Den første av dem var [[Andreas Haukland]] (1873–1933) med ''Ol-Jørgens barndom'' (1902) og de tre påfølgende bind. Etter Haukland fulgte [[Johan Falkberget]], Uppdal og noen år senere [[Oskar Braaten]] som første generasjon av arbeiderdiktere<ref name="Beyer"/>. Både Haukland og Uppdal skrev om rallaren, mens Falkberget skrev fra gruvearbeidet. Braaten på sin side skrev fra byens arbeidermiljø. Det er også pekt på at ''Vandringa'', som er den mest sjølbiografiske av de ti bøkene i ''Dansen...'', i stor grad minner om, og faktisk foregrep med 10–15 år, de store selvbiografiske proletarromanene som de svenske forfatterne [[Eyvind Johnson]] og [[Harry Martinson]] skrev på 1930-tallet<ref name="Eggen"/>.

1920-årene var de store romanserienes æra, både i Norge, Norden og Europa forøvrig. Dette kan både forklares med psykologisk motivasjon hos forfatterne: krigens og økonomiens omveltninger gjorde at flere forfattere hadde trang til å få overblikk, og finne fram til sammenhenger<ref name="Dahl"/>, eller søkte den indre sammenheng i folkets liv<ref name="Beyer"/>. En utvikling i bokmarkedets kundegrunnlag var også en del av bildet: den framvoksende middelklassen kjøpte bokverk og episke romanserier på avbetaling<ref name="Dahl"/>.

Uppdal kom selv med en original analyse av verket i forhold til annen litteratur i samtida. I en [[polemikk]] med redaktør [[Henrik Rytter]] i bladet ''[[Ung Norig]]'' skrev han at «Eg er elles i det siste no vorten vár, at [[Kristin Lavransdatter]], [[Juvikfolket|Juvikingane]] og Dansen gjenom skuggeheimen er ei line, frå mellomalderen og til idag, ''den gamle norske adel, bonden'' og ''arbeidaren''. Dei tri hovudmakter og stand gjenom tida. Det er so å segja eitt verk skrive av tri forfattarar av same generasjon».<ref>I bladet ''Ung Norig'', nr 10, 1924; sitert etter Solumsmoen, side 77</ref>