Redigerer Dagfinn Vårvik (avsnitt)

== Politisk arbeid ==
[[File:Første statsråd for regjeringen Borten - PA-0797 3845 001 002.jpg|thumb|[[Per Bortens regjering]] ble utnevnt 12. oktober 1965 og satt til 17. mars 1971. Bildet viser første statsråd på Slottet 21. oktober 1965. Statsminister [[Per Borten|Borten]] ([[Senterpartiet|Sp]]) står foran (fra venstre) forsvarsminister [[Otto Grieg Tidemand]] ([[Høyre|H]]), arbeids- og sosialminister [[Egil Aarvik]] ([[Kristelig folkeparti|KrF]]), industriminister [[Sverre Walter Rostoft]] (H), justis- og politiminister [[Elisabeth Schweigaard Selmer]] (H), kommunal- og arbeidsminister [[Helge Seip]] ([[Venstre|V]]), handels- og skipsfartsminister [[Kåre Willoch]] (H), finans- og tollminister [[Ole Myrvoll]] (V), familie- og forbrukerminister [[Elsa Skjerven]] (KrF), kirke- og udervisningsminister [[Kjell Bondevik]] (KrF, bak Bortens høyre skulder), [[Oddmund Myklebust]] (bak Bortens venstre skulder), landbruksminister [[Bjarne Lyngstad]] (V), utenriksminister [[John Lyng]] (H), samferdselsminister [[Håkon Kyllingmark]] (H) og lønns- og prisminister Dagfinn Vårvik (Sp).{{byline|Bjørn Glorvigen, ''[[Billedbladet NÅ|NÅ]]’’ / [[Riksarkivet]]}}]]

Som ansvarlig redaktør i partiavisen, og dermed en innflytelsesrik person innenfor partiorganisasjonen, var det ingen tilfeldighet at Vårvik ble statsråd i tre regjeringer. Første gang var etter [[Kings Bay-saken]], da [[Einar Gerhardsens tredje regjering]] måtte gå av, og [[John Lyngs regjering]] ble etablert som en bred borgerlig koalisjon mellom [[Høyre]], [[Kristelig Folkeparti]], [[Venstre]] og Senterpartiet. Vårvik var regjeringens [[liste over Norges finansministre|finansminister]] fra utnevnelsen 28. august 1963 til dens avgang 25. september, bare en knapp måned etter. Selv om regjeringen ikke fikk utrettet stort, var den et bevis på at det fantes et borgerlig alternativ til [[Arbeiderpartiet]].

Vårvik var 2. vararepresentant til [[Stortinget]] fra [[Akershus]] [[stortingsvalget 1961|1961]]–[[stortingsvalget 1965|1965]], møtte i alt 10 dager på Stortinget, og har bortsett fra dette aldri møtt på Stortinget i annet enn egenskap som statsråd, hverken som fast innvalgt representant eller vararepresentant. Han var forøvrig varamedlem av [[Oslo]] bystyre 1971–1975.

Vårvik var formann i Senterpartiets programkomité foran [[stortingsvalget 1965]], hvor Arbeiderpartiet gikk på et sjokkartet nederlag og måtte overlate regjeringsmakten til en borgerlig koalisjon lik den i 1963, denne gang under ledelse av Senterpartiets [[Per Borten]]. I [[Per Bortens regjering]] var Vårvik [[liste over Norges lønns- og prisministre|lønns- og prisminister]] fra utnevnelsen 12. oktober 1965 til den måtte gå av grunnet [[Arne Haugestad|Lekkasje-saken]] 17. mars 1971.

[[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|Folkeavstemningen]] om norsk medlemskap i [[EF]] i 1972 gav flertall imot, i tråd med blant andre Senterpartiet og Vårviks syn, og [[Trygve Brattelis første regjering]] gikk derfor av. Stortingspartiene som var imot norsk medlemskap (Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre) fikk i oppdrag å danne ny regjering, med fremforhandling av en handelsavtale med EF som hovedoppgave, og 18. oktober 1972 kunne Vårvik tiltre som [[liste over Norges utenriksministre|utenriksminister]] i [[Lars Korvalds regjering]]. Regjeringen hadde bare 38 av 150 representanter bak seg på Stortinget, ettersom [[Det Nye Folkepartiet]] med 9 representanter brøt ut av Venstre grunnet EF-saken i 1972. Som utenriksminister stod Vårvik sentralt i EF-striden, og etter hvert greide også regjeringen å forhandle frem en handelsavtale. Ved [[stortingsvalget 1973]] fikk regjeringen, som ventet, ikke fornyet tillit, og Vårvik og resten av regjeringen gikk av 16. oktober 1973.

I 1973 ble han valgt til formann i Senterpartiet, etter å ha vært nestformann siden 1967. Han stod sentralt i gjenreisningen av det borgerlige samarbeidet etter folkeavstemningen i 1972, og var ikke i tvil om at Senterpartiet tilhørte den borgerlige fløyen. Dette synet gjorde ham imidlertid omstridt innad i partiet, men han maktet allikevel å gjenreise Senterpartiet som en troverdig enhet på borgerlig side.<ref name="NBL" /> Han ønsket også samarbeid med [[Høyre]], til tross for ulike syn på EF. Han gikk av som formann i 1977, men Vårviks samarbeidstanker ble videreført til og med dannelsen av [[Jan P. Syses regjering]] i 1989. Senterpartiet felte regjeringen grunnet EF-saken i 1990, og har aldri sittet i regjering med Høyre siden, og den nylig avgåtte sjefredaktøren Vårvik ble i stor grad gjort til syndebukk for det en del anså som Senterpartiets svekkede posisjon etter «det borgerlige tilbakefallet» under hans ledelse.<ref name="NBL" /> Selv karakteriserte han dette synet som «komisk» i et intervju.<ref name="NBL" />

Vårvik døde etter et kort sykeleie, 93 år gammel.<ref>{{kilde www
| url=http://www.nationen.no/article/dagfinn-varvik-er-dod/
| tittel=Dagfinn Vårvik er død
| dato=25. mars 2018
| besøksdato=25. mars 2018
| utgiver=[[Nationen]]
| forfatter=[[NTB]]
| arkiv-dato=2018-03-26
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180326141739/http://www.nationen.no/article/dagfinn-varvik-er-dod/
| url-status=yes
}}</ref> Han ble begravet fra [[Voksen kirke]].