Redigerer Dag Solstad (avsnitt)

== Forfatterskap ==
{{Forbedringspotensial|Avsnittet inneholder kildeløse og til dels subjektive tolkninger og vurderinger}}

=== Debut ===
Dag Solstad debuterte med novellesamlingen ''[[Spiraler (novellesamling)|Spiraler]]'' i [[1965]]. En novelle hvor man møter fremmedgjorte mennesker som lengter etter noe egentlig, men som opplever tilværelsen som mer eller mindre uegentlig eller absurd. Han hadde da [[Witold Gombrowicz]] som inspirasjonskilde.<ref>{{Kilde www|url=https://klassekampen.no/artikkel/2025-03-17/leder1|tittel=Få norske kunstnere kan måle seg med Dag Solstad|besøksdato=2025-03-17|språk=nb|verk=klassekampen.no}}</ref> I artikkelen ''Norsk prosa – europeisk modernisme'' fra [[1967]] fremmer Solstad mistro til den tradisjonelle romanen og et ønske om å bringe norsk litteratur à jour med nyere europeisk modernisme. Her henviser han bl.a. til [[James Joyce]], [[Marcel Proust]], [[Alain Robbe-Grillet]] og [[Samuel Beckett]].

I kortprosasamlingen ''[[Svingstol (bok)|Svingstol]]'' fra 1967 har han endret posisjon. Her og i artikkelen ''[[Tingene og verden]]'' (1967) fremmer han en nyenkel konkretisme der tingene ikke lenger skal tjene som symboler for en indre menneskelig tilstand: ''«Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe.»'' sier han i teksten ''[[Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger]].''

I [[1969]] kom romanen ''[[Irr! Grønt!]]'' som omhandler problemstillingen mellom identitet og rolle. Hovedpersonen Geir Brevik inntar det standpunktet at mennesket er lik summen av sine skiftende roller. Frihet består i å være seg rollespillet bevisst. Temaet tas også opp i artikkelen ''Om nødvendigheten av å leve inautentisk''.

=== Kommunisme ===
I årene 1974&ndash;1980 kom fire romaner som ble skrevet etter de krav som [[AKP (m-l)]]-bevegelsen satte opp om at litteraturen skulle tjene de arbeidende massene. Først kom ''[[25. septemberplassen]]'', som skildrer en arbeiderfamilie gjennom to generasjoner i det [[sosialdemokrati]]ske Norge fra frigjøringen i 1945 til [[Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF 1972|folkeavstemningen om EEC]] i [[1972]]. Senere kom krigstrilogien ''[[Svik. Førkrigsår]]'', ''[[Krig. 1940]]'' og ''[[Brød og våpen]]'', som gjennom et stort persongalleri skildrer konflikten mellom kommunister og sosialdemokrater innenfor den norske [[arbeiderklassen]] før, under og etter krigen.

I 1982 og 1987 utkom to romaner, ''[[Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land]]'' og ''[[Roman 1987]]''. Hovedpersonene Knut Pedersen og Fjord ser på årene innenfor [[Arbeidernes kommunistparti|AKP (m-l)]] i tilbakeblikk, og forholdene i partiet behandles humoristisk og ironisk. Solstad selv omtalte denne litterære perioden i sitt forfatterskap som «min utopiske periode».<ref>Selma Stormyren Larsen: ''Verdt forsøket - Dag Solstad 80 år '' - Portrettintervju i Klassekampen 16. juli 2021</ref>
=== Moralsk-eksistensielle fase ===

I 1990-tallsromanene skjedde et romanteknisk omskifte, og Solstads forfatterskap tok en ny vending. I romanene fra denne perioden svinner den ytre handlingen inn og kretser rundt én betydningsmettet situasjon. ''[[Ellevte roman, bok atten]]'' (1992) kretser omkring bildet av Bjørn Hansen i rullestolen, som han frivillig lar seg lenke til etter at han har fått omverdenen til å tro at han er blitt lam. I 2019 kom romanen ''Roman 2019. Tredje og siste roman om Bjørn Hansen''.<ref> Kaja Korsvold: - ''Jeg har vært pensjonist siden jeg var 25'' - Intervju i Aftenposten 15. september 2019</ref><ref>Bjørn Ivar Fyksen: ''Mellom Gud og bøkene'' - Intervju i Klassekampen/Bokmagasinet 21. september 2019</ref> I ''[[Genanse og verdighet]]'' fra 1994 er det bildet av lektor Elias Rukla som ikke makter å slå opp paraplyen sin i skolegården, som illustrerer hvordan livssammenhengen rakner, og plasserer hovedpersonen som en fremmed i tilværelsen. Felles for Hansen, Rukla, professor Andersen og T. Singer er følelsen av at kulturen og samfunnet er i forfall, at kommersialisering og forflatning overtar, og at de er blitt stående utafor sin egen tid. I stedet for å prøve å gripe inn mot forfallet, synker de inn i seg selv og ender opp som tilskuere til virkeligheten omkring seg.

=== Tilbakeblikk ===
I ''[[16.07.41]]'' fra 2002 introduserte Solstad seg selv som hovedperson. Tilsynelatende møter vi her forfatteren i egen person som mot slutten av sin forfattergjerning griper tilbake til hendelser i sin egen oppvekst. 

I ''Armand V.'' fra 2006 bruker Solstad igjen en jeg-person som i alle ytre henseender sammenfaller med hans egen biografi. Foruten å fortelle historien om en norsk karrierediplomats vilkår under den nyimperialistiske verdensorden diskuterer han her hvordan hans egne romaner er blitt til. Hovedspørsmålet han stiller er om forfatteren skriver romanen, eller om romanen ligger der ferdig i utgangspunktet, slik at forfatterens rolle består i å grave den fram. I ''Armand V.'' proklamerer Solstad videre: ''«Mitt forfatterskap endte med [[T. Singer]], skrevet og utgitt i 1999. Alt etter dette er et unntak, som aldri skal gjenta seg.»''

[[17. Roman|''17. Roman'']] (2009) er en oppfølger til [[Ellevte roman, bok atten|''Ellevte roman, bok atten'']] fra [[1992]]. Her møter vi igjen Bjørn Hansen, kemneren fra Kongsberg, som har store problemer med å innordne seg som familiefar og samfunnsborger. Vi følger hans vei mot forsoning med sønnen og hans familie.

I 2013 utkom romanen ''[[Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896]]'', en familiekrønike basert på genealogisk materiale fra hans egen familie i [[Bø (Telemark)|Bø]] og [[Seljord]].